Side:Eventyr.djvu/113

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


der og smålo, og tenkte den gamle styggen kunde ha funnet på det som høvde bedre for ham enn å gifte sig.

«Ja, det var meningen at du skulde bli kona mi da,» sa herremannen.

«Nei, ellers mange takk! Var det likt sig det,» mente hun.

Herremannen var ikke vant med å høre nei, og dess nødigere hun vilde ha ham, dess mer opsatt blev han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud efter far hennes og sa til han at kunde han lage det så at han fikk henne, så skulde han gi efter de pengene han hadde lånt, og på kjøpet skulde han få det jordstykket som lå optil enga hans.

Ja, han skulde nok få rett på datteren, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.

Men alt han snakket for datteren, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun vilde ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til op under ørene, sa hun.

Herremannen ventet dag efter dag, men så blev han harm og utålmodig til sist, og så sa han til far til jenta, at om han skulde stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han vilde ikke vente lenger.

Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket var kommet, så fikk han sende bud efter jenta, som om det var et arbeid hun skulde være med på; og når hun kom, måtte hun bli vigd i en snarvending, så hun ikke fikk tid til å områ sig.

Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han brygge og bake og lage til bryllups så det hadde god skikk.