Side:Eventyr.djvu/105

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


Hun tok da det blå, slik som fuglene sang. «Tvi vøre dig og da;» sa trollkjerringa, «det skal du nok komme til å undgjelde for.»

Da manndatteren nå skulde reise, skjøt trollkjerringa en gloende jernstang efter henne; men hun smatt bakom døren med det samme og gjemte sig, så den ikke traff henne: for småfuglene hadde sagt henne hvordan hun skulde bære sig at. Hun gikk nå så fort hun kunde; men da hun kom bortover til epletræet, hørte hun det tok til å dure i veien; det var trollkjerringa og datter hennes som kom efter. Jenta blev så redd at hun ikke visste hvor hun skulde gjøre av sig.

«Kom hit til mig du,» sa epletreet, «så skal jeg hjelpe dig; gå under grenene mine og gjem dig, for får de fatt på dig, så tar de skrinet fra dig og river dig ihjel.»

Ja, det gjorde hun; og rett som det var, så kom trollkjerringa og datteren.

«Har du sett noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa.

«Å ja,» sa epletreet, «det sprang én forbi for en stund siden; men hun er så langt borte at dere når henne aldri igjen.»

Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.

Jenta gikk et stykke frem, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure på nytt, så hun ikke visste hvor hun skulde gjøre av sig, så redd og fælen blev hun; for hun kunde nok vite det hadde dradd efter med trollkjerringa igjen.

«Kom hit til mig du, så skal jeg hjelpe dig,» sa bukken: