Side:En Fyrstikke.djvu/19

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


Me fann oss vaart Land, me bygde vaart Land,
 og Landet fekk Noregs Namn.
Og rett som det var, so sveik me vaart Land
 og gav det i framand Famn.
Men endaa det vart daa laga som so,
at Nordmenn dei eig sitt Noreg enno.
— Vaart Noreg, dei hev kje Raad, dine Menn,
  svika deg eingong enn.

Og kjem du i Naud, me fylkar os tett,
 me ringar med Vakt ditt Hov.
Me lyfter ditt Flag, me vergjer din Rett,
 og ingen me spør um Lov.
Og um du daa og skal sjaa oss som Lik,
rett aldri so skal du sjaa oss i Svik!
Det lovar me her paa Æra og Tru;
 og Vitne er Gud og du!

————————
Kuba.

Hvad spørges der om Liv og Livets Ret,
hvor Rovdyr mener sig at mangle Føde?
— Den spanske Blodhund er ei endnu mæt
og tørster efter mere af det røde.