Side:Elvestad,Sven-De fortaptes hus-1914.djvu/97

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


hadde faat ordentlige kjøpestøvler, skulde vel betyde, at nu var hun endelig blit helt voksen, barnet.

Men saa Altenburg . . . Der lød undertrykt latter og knis ute i kjøkkenet, nu og da avbrutt av medynksfulde utrop og klirren av kasseroller. Og da de to koner skiltes i skumringen, var de blit enige om, at saadan og saadan som de hadde uttænkt, maatte det være. Saa kunde altsammen forklares, pikens underlige sky væsen, Altenburgs daarlige humør og kjæmpen Risannens grufulde raseri.

Den dag kom Signe fra væveriet klokken fire allerede. Hun forsvandt straks, gik ned i byen og vendte tilbake igjen ved sekstiden. Da var hun merkelig nok i følge med den magre. Repslageren, som var blit langsomt fuld, saa dem begge to fra kjøkkenvinduet, men trak sig hurtig ind i leilighetens mørke, da de nærmet sig. Den magre og Signe gik og talte ivrig sammen, det lot til, at han spøkte, for den unge pike hadde en fugtig og blid glans i øinene. Den magre hadde ikke faat solgt sin banjo, han bar den fremdeles under armen i det brune lærfutteral. Men hvis repslageren nu hadde set banjoen, saa hadde han vel ikke været i tvil om, hvad det i virkeligheten var: Et nydelig jagtgevær, som den magre hadde skutt med oppe paa repslagerbanen.

Da husets kvindelige beboere hadde set den magre sammen med Signe, var nysgjerrigheten straks blit vakt, og da han ut paa aftenen kom nedad trappen, aapnedes likesom tilfældig baade repslagerens og snekkerens dører, og de to madamer kom ut. Den magre stanset foran dem og saa smilende fra den ene til den anden.

— Skal De nu ut igjen, sa snekkermadamen søtt, De er sandelig en urolig mand.