Hopp til innhold

Side:Det norske program for rasehygiene.djvu/33

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

kanskje ved sterilisasjon av kvinner kan ha fremtiden for sig, da den er mindre farlig, er ad kjemisk eller elektrisk vei å bringe eggledernes innmundingssted i livmoren til å obiitere. Ved røntgenbestråling kan også opnåes sterilitet, men metoden er mindre sikker og fremkaller ofte utfallssymptomer som ved kastrasjon. Sterilisasjon av lavverdige raseelementer har vært praktisert i større stil i Amerika. Særlig i Kalifornia er reformen, under ledelse av Gosney og Popenoe, drevet igjennem med stor energi. I en av de mange publikasjoner over emnet oplyser Paul Popenoe at der på forholdsvis kort tid er foretatt mer enn 6 700 steriliserende operasjoner i Kalifornia. Der oplyses at totalantallet av individer i U. S. A. som lider av arvede mentale mangler og forstyrrelser beløper sig til mer enn 5 millioner. En stor kontingent tilhører den såkalte morone type.

Her i Europa er der i mindre målestokk foretatt sterilisasjoner i Schweiz og Tyskland, dog uten lovhjemmel. (I 1925 fremla doktor Boeters et forslag (lex Zwickau) for det saksiske parlament som blandt annet foreslo sterilisasjon av barn som lider av epilepsi, åndssvakhet eller medfødt blindhet. I Sverige vil i løpet av nærmeste fremtid et lignende forslag tas under behandling av riksdagen og i Danmark er allerede et sterilisasjonsforslag vedtatt av riksdagen.

Man har fra mange hold hørt den innvending mot sterilisasjonen at den betyr et for sterkt inngrep i den personlige frihet. Dertil kan svares: er ikke det vi nu gjør, å sperre et menneske inn på et asyl eller sette det i en celle nokså alvorlige inngrep i den personlige frihet? Man har også hørt den innvending at det er vanskelig å utvelge de typer som er bærere av et dårlig arvestoff og som bør underkastes den nye behandling. En slik innvending er selvsagt berettiget: der finnes således en mengde individer som er bærere av et dårlig arvestoff, uten selv å være abnorme (konduktorer d. e. bærere av recessive arvelidelser). Men foreløbig vil man ha mer enn nok, hvis man begynner med de utvilsomme tilfelle.

En ting er iallfall sikker, det lar sig neppe lenger forsvare å forholde sig passiv i denne sak. Vi har ikke lov til å vente på at arvelighetsforskningen kommer til definitiv klarhet med hensyn til lovmessigheten for alle psykiske defekters arve-