han er, hvorfra han kommer og hvem han stammer fra, det spiller liten rolle. Og selv om all erfaring og den overveiende sannsynlighet taler for at han ved første anledning vil fortsette som tidligere, slippes han løs igjen. Hvor lenge skal denne prosess få lov til å fortsette: kunstig fremstilling av mentalt ubalanserte individer, som efterpå forfølges og straffes og flyttes ut og inn av fengslene? Om en enkelt av disse leste vi nylig at han har vært flyttet inn og ut av fengslene 47 ganger. Han har overfalt, revet, stjålet, han har beskjeftiget dommere, advokater, hundreder av vidner, politi og læger. Det er meget vanskelig å danne sig et begrep om hvilken økonomisk skade en slik forbryder er i stand til å anrette, ved siden av all annen skade som neppe kan utregnes i mynt.
Hvorom alting er: det tør iallfall være et faktum som man med eller mot sin vilje må erkjenne at antallet av livsudyktige og abnormale individer er steget efter hvert som civilisasjonen — med sine humanitære og socialhygieniske foranstaltninger — er gått fremover. Vi ser det av de summer som årlig bevilges til opførelse og vedlikehold av asyler, fengsler, forbedringsanstalter etc. Vi ser det av statistikken over antallet av åndssvake, sinnsyke og kriminelle. Den ikke ringe kontingent av folk som legger beslag på offentlig hjelp er likeledes et symptom som peker i samme retning, enskjønt selvfølgelig også miljøbetingede faktorer bærer sin del av skylden.
Det sier sig selv at samfundet på alle måter må ha rett til å bskytte sig mot disse individer. Og forholdsreglene i dette øiemed var, som sagt, før i tiden mere effektive enn i våre dager. At straffene blir stadig mildere er jo i og for sig naturlig og utmerket, men mindre utmerket er det kanskje at våre metoder i det lange løp synes å virke stikk mot sin hensikt. Man tar sig av de åndsvake og hjelpeløse, men bare til en viss grad. Når de har nådd den forplantningsdyktige alder, slippes de som regel fri fra anstaltene og gis derved anledning til å påføre samfundet nye byrder i form av efterkommere av samme eller lignende typer som de selv.
Så utmerket våre humanitære, socialhygieniske og strafferettslige foranstaltninger er, lar det sig ikke nekte at de i lengden — efter alt å dømme — ikke holder mål og fremfor
