Overlæge Scharffenberg har i en artikkelserie i Arbeiderbladet
påvist hvordan innvandrede tater- og sigøinerslekter
konstant bidrar til å rekruttere vår forbryterverden. Han har
undersøkt flere av de mest kjente taterslekter og funnet ut
at størsteparten av deres efterkommere er straffet. Fra to
taterkvinner nedstammer tilsammen 63 kjente mannlige
forbrytere, dessuten er flere kvinnelige efterkommere straffet.
De momenter som her er lagt frem er tilstrekkelige til å godtgjøre at der nettop i vårt land og nettop nu er behov for å innføre en lovhjemlet kvantitativ og kvalitativ kontroll med innvandrerstrømmen, således at denne tallmessig sett kan holdes innenfor formålstjenlige begrensninger og kvalitativt kan reguleres efter sunde, selektive prinsipper.
Fremmedloven av 1927 betegner et skritt i den riktige retning. Men den vil ikke kunne avverge de farer vi nu står overfor. Det er særlig på tre viktige punkter det i loven opbyggede system trenger til en omforandring og supplering.
For det første blir alle de avgjørelser som tillater utlendinger å ta varig ophold i landet prinsipielt tillagt politiet, dog med adgang til «omgjørelse» av «den myndighet som Kongen bestemmer». Det fremgår av motivene at denne myndighet skal være Centralpasskontoret som skal fortsette i egenskap av centralmyndighet for tilsynet med innvandrings- og fremmedkontrollen. Imidlertid vil denne adgang til omgjørelse ikke være fyldestgjørende dersom biologiske prinsipper skal legges til grunn for kontrollen. For at fagmessige og ensartede avgjørelser skal kunne sikres, må centralmyndigheten få en helt annen stilling i kontrollsystemet.
For det annet inneholder loven ikke nogen bestemmelser om prinsipiell nektelse av opholdstilladelse for helt uønskverdige elementer. Det er visstnok så at loven tillegger politiet en meget vidtgående rett til å utvise innvandrere som under sitt ophold her i landet enten har optrådt på en antisocial måte
