vandringen var større enn utvandringen — ja, i ett tidsrum hele 3½ gang så stor.[1] Ifølge statistikken er tallene:
1916—20: Utvandring: 16 969. Innvandring: 50 602.
Til fattigunderstøttelse av utlendinger medgikk det i Oslo:
| 1917—18 | ................ | ca. | kr. | 213 000.— |
| 1921—22 | ................ | 〃 | 〃 | 425 000.— |
| 1923—24 | ................ | 〃 | 〃 | 694 000.— |
| 1924—25 | ................ | 〃 | 〃 | 821 000.— |
| 1925—26 | ................ | 〃 | 〃 | 527 000.— |
I de siste tre budgettår er det gått med i gjennemsnitt kr. 974 000.— om året — altså næsten en million. Til sammenligning kan anføres at i året 1898 var utgiftene ca. kr. 12 000.—. Denne stigning skyldes ikke bare at de dårlige tider virker rent automatisk her, men også den ting at innvandrerne i den senere tid har vært av dårligere kvalitet enn tidligere. Om dette taler de mange forsorgsskandaler et sprog som er tydelig nok. Således husker vi for nylig her i Aker den fordrukne «tysker» som i løpet av kort tid fikk utbetalt ca. 24 000 kroner av forsorgsvesenet. I Sverige har professor Lundborg regnet ut at en enkelt innvandrer og hans etterkommere (den såkalte Blekingefamilie) har kostet den svenske stat henved 5 millioner kroner i sykehuspenger. rettsforhandlinger, forsorg, bidrag o. s. v.
En spesiell gruppe mennesker som forårsaker en mengde bryderi i våre nordiske land er tatrene. Vi vet meget lite om deres oprinnelse, undtagen at de er meget raseblandet, og har alle kjennetegn på bastardens mangel på balanse. De er vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Hele familier av dette bastardfolk fyller våre fengsler og asyler. Burde ikke disse alene ha lært nordmennene og svenskene å være litt forsiktigere med hvem vi slipper inn i landet? Tatergutten «Østa Linas poik» kjent fra den tragiske lensmannsmordaffære, burde kanskje også lære oss å tenke litt mere rasebiologisk.
- ↑ Politifullmektig Refsum har utarbeidet en del verdifulle bidrag til belysning av disse immigrasjonsspørsmål.
