Side:Det norske Folks Historie 1-3.djvu/730

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
712
Haakon Haakonssøn.

Fordømmelsesdom, Kirken havde udtalt over Sverre i hans Levetid, nu havde at betyde[1]. Til Biskop i Bergen valgtes en vis Arne, om hvis tidligere Stilling intet er bekjendt, og til Biskop i Oslo Orm, der neppe er nogen anden end den forhen omtalte Orm, Abbed i Tunsberg. Da disse tvende Biskopper idet følgende næsten slet ikke omtales, kunne de i det mindste ikke paa nogen iøjnefaldende Maade have traadt i Opposition mod Kongen. Uagtet Arne og Askell vistnok alle-rede vare valgte i Løbet af 1224, bleve de dog ikke indviede førend i 1226 tilligemed Orm og den syderøiske Biskop Simon, om hvilken i det følgende, sandsynligviis paa Grund af Vakancen ved Erkesædet[2].

120. Kongens anden Sammenkomst med Æskil Lagmand og farefulde Vinterfart til Bergen.


Kongen synes ikke at have opholdt sig længer i Oslo, end det var nødvendigt med Hensyn til Biskoppens Ligferd. Han begav sig derfra til Tunsberg, og gav Dagfinn Bonde, Gaut paa Mel og en Deel andre Høvdinger fra Vestlandet, der havde næret i Følge med ham, Hjemlov. Det var hans Hensigt, senere hen selv at følge efter til Bergen med Dronningen og sin Moder, men forinden vilde han dog endnu aflægge et Besøg i Kongehelle, neppe i anden Hensigt end at have en ny Sammenkomst med Æskil Lagmand, for at faa det nu med Sverige herskende spændte Forhold bilagt, og et bestemt Løfte udvirket om at Ribbungerne intet Tilhold mere skulde nyde indenfor den svenske Grændse. Dronningen og sin Moder tog han ej med derhen, men lod dem blive tilbage paa Slotsbjerget under Gunnbjørn Jonsbroders Varetægt. Da han var kommen til Kongehelle, indfandt baade Lagmanden og Fru Christina sig hos ham, som det synes efter hans Indbydelse, og de fandt en meget venlig og hæderlig Modtagelse. Men Lagmanden sagde at Kong Erik (eller rettere hans Formyndere) og alle Gøterne vare meget opbragte paa ham for hans Tog ind i

  1. Dipl. Norv. I. 51. Norges gl. Love I. S. 248, jvfr. ovf. II. S. 617, 939. Brevet er udateret; men da Paal Vaagaskalm nævnes som en af Vidnerne og han døde 1245 (ifølge Annalerne), bliver Brevet altsaa ældre end dette Aar. Da det unegtelig er rimeligst, at Haakon har udstedt dette Brev under et Ophold i Stavanger, og man vanskeligt kan paavise noget saadant uden om Høsten 1243 (se Haakon Haakonssøns Saga Cap. 244), bliver det ogsaa mest sandsynligt, at Brevet er fra denne Tid. Dette stemmer ogsaa bedst med de øvrige i Brevet nævnte Personers Forekomst-Tid i Sagaen.
  2. De islandske Annaler ved 1225–26. I Dipl. Norv. I. forekomme flere Breve, som Pave Gregorius senere tilskrev disse Biskopper sammen med andre, navnlig om Kongens Kroning m. v.