på opdragelsen, de forandrer bare dens karakter, de unddrar den bare den herskende klasses innflydelse.
De borgerlige fraser om familie og opdragelse, om det dyrebare forhold mellem foreldre og barn blir bare motbydelige, når man tenker på hvorledes storindustrien river itu alle familieband for proletarerne og forvandler deres barn til likefremme handelsartikler og arbeidsredskaper.
Men I kommunister, I vil innføre kvinnefellesskap skriker hele bourgeoisiet mot os i kor.
Bourgeoisen ser i sin hustru bare et produksjonsmiddel. Han hører at produksjonsmidlerne skal være felleseie, og kan naturligvis ikke tenke sig annet enn at også kvinnerne skal være felleseie.
Han aner ikke at det det gjelder, nettop er å opheve kvinnernes stilling som blotte og bare produksjonsmidler.
Forresten er intet latterligere enn vårt bourgeoisis hypermoralske forferdelse over kommunisternes angivelige offisielle kvinnefellesskap. Kommunisterne behøver ikke å innføre kvinnefellesskabet, det har næsten altid været til.
Vårt bourgeoisi som ikke har nokk med at proletarernes hustruer og døtre står til deres disposisjon, for ikke å tale om den offentlige prostitusjon, finner sin største fornøielse i gjensidig å forføre hinannens ektehustruer.
Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten hustrufellesskap. Man kunde i høiden bebreide kommunisterne at de istedenfor kvinnefellesskap i det skjulte vil innføre offisielt, åpent kvinnefellesskap. Det faller forresten av sig selv at med avskaffelsen av de nu-
