som beror på klassemotsettningen, på den enes utbyttning av den annen.
I denne betydning kan kommunisterne sammenfatte sin teori i det ene uttryk: Avskaffelse av privateiendommen.
Man har bebreidet os kommunister at vi vil avskaffe den personlig erhvervede eiendom, den eiendom som er skapt ved ens eget arbeide, den eiendom som er grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.
Eiendom skapt ved ens eget arbeide, selverhvervet, selvfortjent eiendom! Taler I om småborgernes, småbøndernes eiendom, den som gikk forut for den borgerlige eiendom? Vi behøver ikke avskaffe den. Industriens utvikling har avskaffet den og avskaffer den fremdeles daglig.
Eller taler I om den moderne borgerlige privateiendom?
Men skaffer lønnsarbeidet, proletarens arbeide, ham eiendom? Ingenlunde. Det skaper kapitalen, d. v. s. den eiendom som utbytter lønnsarbeidet, som bare kan formere sig under den forutsettning, at den avler nytt lønnsarbeicle, for på ny å utbytte dette. Eiendommen i dens nuværende skikkelse beveger sig i motsetningen kapital og lønsarbeide. La os se på begge sider av denne motsettning.
Å være kapitalist er ikke bare å innta en rent personlig, men en social stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan derfor bare settes i bevegelse ved samvirke mellem mange samfundsmedlemmer, ja i siste instans bare ved samvirke mellem alle samfundsmedlemmer.
