derved, at de på de forskjellige utviklingstrin som kampen mellem proletariat og bourgeoisi gjennemløper, alltid varetar helhetsbevegelsens interesse.
Kommunisterne er, praktisk set, blandt arbeiderpartierne i alle land, de mest målbevisste, de som alltid stormer videre. Teoretisk har de forut for den øvrige del av proletariatet innsikten i vilkårene for proletarbevegelsen, i dens forløp og dens almindelige resultater.
Det nærmeste mål for kommunisterne er det samme som for alle andre proletarpartier : Å gjøre proletariatet til en klasse, styrte bourgeoisiets herredømme, erobre den politiske makt gjennem proletariatet.
Kommunisternes teoretiske setninger beror ingenlunde på ideer, på prinsipper som er opfunnet eller opdaget av en eller anden verdensforbedrer.
De er bare almindelige uttrykk for en faktisk eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som går for sig for våre øine. Avskaffelsen av tidligere eiendomsforhold er ikke noget som er eget for kommunismen.
Alle eiendomsforhold har været under den historiske omskiftelses, den historiske uophørlige forvandlings lov.
Den franske revolusjon f. eks. avskaffet feudaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.
Det som særpreger kommunismen er ikke avskaffelsen av eiendommen overhode, men avskaffelsen av den borgerlige eiendom.
Men den moderne borgerlige privateiendom er det siste mest fullendte uttrykk for den måte å fremstille produkterne på og den måte å tilegne sig dem på
