middelalderen, i grunnen var parret med det tregeste dagdriveri. Først det har bevist hvad menneskelig virksomhet kan få istand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske kathedraler, det har gjort ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.
Bourgeoisiet kan ikke eksistere uten uavladelig å revolusjonere produksjonsmidlene, altså produksjonsforholdet, altså alle samfundsforhold. Uforandret bibehold av den gamle produksjonsmåte var derimot den første livsbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av alle samfundsforhold, den evige usikkerhet og bevegelse udmerker bourgeoisiets tidsalder fremfor alle andre. Alle faste, forstenede forhold med sit følge av gammelærverdige forestillinger og meninger opløses, alle nydannede blir foreldet før de får tid til å forbene sig. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget, og menneskene er endelig nødt til å se på sin livsstilling og sine gjensidige forbindelser med nøkterne øine.
Behovet for en stadig større omsetning av produkter jager bourgeoisiet over hele jordkloden. Overalt slår det sig ned, overalt setter det sig fast, overalt knytter det forbindelser.
Bourgeoisiet har ved sin utnyttelse av verdensmarkedet gjort produksjonen og forbruket i alle land kosmopolitisk. Det har til sorg for bakstreverne trukket grunnen bort under den nasjonale industri. De urgamle nasjonale industrier er tilintetgjort og tilintetgjøres ennu daglig. De blir fortrengt av nye
