industrier, som det blir et livsspørsmål for alle civiliserte nasjoner å innføre, av industrier, som ikke lenger forarbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer som hører hjemme i de fjerneste soner, og hvis fabrikater ikke bare blir brukt i landet selv, men i alle verdensdeler. Istedenfor de gamle behov som blev tilfredsstillet ved landets egne frembringelser, kommer nye som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstillet. Istedenfor de gamle lokale og nasjonale områder som var sig selv nokk, som var avsluttet i sig selv, kommer en alsidig forbindelse, en alsidig innbyrdes avhengighet nasjonerne imellem. Og som i den materielle så også i den åndelige produksjon. De enkelte nasjoners åndelige frembringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensning blir efterhvert umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer danner sig en verdenslitteratur.
Bourgeoisiet river alle, selv de mest barbariske nasjoner inn i civilisasjonen ved den raske forbedring av alle produksjonsmidler, ved den uendelige lettelse i samferdslen. De billige varepriser er det svære artilleri, hvormed det skyter alle kinesiske murer i grus, hvormed det tvinger det mest hårdnakkede fremmedhat hos barbarerne til kapitulasjon. Det tvinger alle nasjoner til å anta bourgeoisiets produksjonsmåte, hvis de ikke vil gå tilgrunne. Det tvinger dem til å innføre den såkalte civilisasjon hos sig selv, d. v. s. til å bli bourgeoisi. Kort sagt, det skaper sig en verden i sit eget billede.
Bourgeoisiet har lagt landet under byens herredømme. Det har skapt veldige byer, det har i høi grad øket bybefolkningens tal i forhold til land-
