burde gjøres bedre. Den praktiske anvendelse av disse grunnsetninger, erklærer manifestet selv, vil overalt og alltid avhenge av de historiske omstendigheter som foreligger, og derfor legges slett ingen vekt på de revolusjonære forholdsregler som er frem satt i avsnitt 11. Dette avsnitt vilde i våre dager i mange henseender komme til å lyde anderledes. Tar man i betraktning den veldige utvikling av stor industrien de sidste 25 år og arbeiderklassens voksende partiorganisasjon som går jevnsides med denne utvikling, ser man ennvidere på de praktiske er faringer man gjorde først i februarrevolusjonen og ennnu meget mere i Pariserkommunen, hvor proletariatet for første gang innehadde den politiske makt i hele to månter, tar man alt dette med i beregningen, så finder man at dette program på sine steder er foreldet. Først og fremst har kommunen bevist «at arbeiderklassen ikke uten videre kan ta den ferdige statsmaskine i bruk og sette den i bevegelse for sine egne formål». (Se «Borgerkrigen i Frankrig, adresse fra generalrådet for den internasjonale arbeiderassociasjon», i den tyske utgave side 19, hvor dette er videre utviklet). Videre er selvfølgelig kritikken av den socialistiske litteratur mangelfuld for vår tid, da den bare når til 1847. Likeledes er bemerkningerne om kommunisternes stilling til de forskjellige opposisjonspartier (avsnitt IV) vistnok i sine hovedtrekk gjeldende for vår tid, men foreldet i enkeltheterne, fordi den politiske stilling helt har forandret sig, og den historiske utvikling har skaffet ut av verden de fleste av de partier som er opregnet der.
