Men foran ham laa Kosterfjorden, bred aapen og gjestevenlig, — med en krans av baaer og skjær, hvorom dønningerne sang sine evige sange. Det er den svenske skjærgaards mægtige portal, og de to taarn paa Koster er en veiviser ind til de trange sjøstier, som krummer og snor sig langs leden fra Strømstad til Gøteborg.
Det var tidlig mandag morgen. De svenske fiskere stod tilhavs. Petroleumsmotorerne stønnet og pustet som fete mænd i steile trapper, og røken av en og anden enslig dampbaat trak sig henover horisontens rand.
Fjeld var eneste mand paa dæk. Han nød sin morgenpipe med velbehag og følte den tryghet og det rolige overblik, som nikotinen lister ind i menneskets nervesystem. Den er skjønnere end alle de andre glemselens gifte, fordi den skjærper vor hjernes klarhet, og fordi den skjænker os den drømmeløse ro.
Men Jonas Fjeld hadde ingen grund til at se lyst paa fremtiden. Han visste jo ikke, at i det øieblik han passerte Kosterstenen, strøk der en stor, rød, overbygget motorbaat forbi Gravningsund med hans værste fiende ombord. Hvorledes kunde han vite, at et telegram til Kornsjø hadde stanset Delma i Fredrikshald, hvor han søndag aften ved 10-tiden møtte svensken fra Bygdønæs, — og at han der for nogen hundrede kroner hadde leiet en motorbaat, som i løpet av nogen nattetimer var sat istand av Delmas tyske ven? Heller ikke kunde han ha nogen ide om, at den samme motorbaat hadde et svensk splitflag ombord og at den stripete svenske fra Bygdønæs hadde avlagt sit latterlige kostyme og nu var iført noget i retning av en svensk politiuniform med mange truende gyldne snorer og stjerner . . .
Fjelds vaktsomme øine fandt den røde motorbaat i samme stund den gled forbi det hvite sjømerke utenfor
