Side:Bull - Marx.djvu/15

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

forfattere at de er uttrykk for harme over dypt følt urett, og han fortsetter om Marx’ hjem:

«I dette den materialistiske historieoppfatninga tempel levde man bestandig det mest høysinnede, idealistiske liv, det eneste som er umaken verd å leve. Forviste fra alle reisninger for folkets sak ble her mottatt med åpne armer. Uten betingelser og forbehold overfor læren, uten ringeste sektånd ødslet man på dem vitnesbyrd om den hjerteligste gjestfrihet .... man skydde nøytralitet. Med sin yndlingsdikter, den uforsonlige gibellin (Dante), forviste Marx de nøytrale til helvetes port, til den sjofle flokk av de englene som er falne engler, fordi de hverken er opprørere mot Gud eller trofaste mot ham, men er allting bare for seg selv — falne engler, ikke for et opprør, men for sin feighets skyld. — — — Hans filosofi var ingen kasuistikk (d. e. lære om å klare hvert enkelt tilfelle). Den ville aldri ha vanæret den klare og frimodige klassekampteori ved skjelende spissfindigheter.»

En av de skarpsindigste av alle Marx-kritikere, den russiske forsker Michael Tugan-Baranowsky, sier om Marx, at hans arbeide — navnlig Das Kapital — ikke inneholder sosialismens teori, men kapitalismens teori, teorien om den kapitalistiske utvikling som fører til sosialismen; sosialismen selv, — framtidsstaten, målene — rører Marx nesten ikke ved; han overtar det sosialistiske ideal ferdig fra sine forgjengere — Saint Simon, Fourier, Robert Owen — uten at man klart kan se hvor meget han beholder av deres ideal, men dog slik at man ser at hans idealisme har ikke vært mindre brennende enn deres.

Tugan-Baranowky mener dette som en innvending mot Marx; men Marx selv ville sikkert tatt det opp som den høyeste ros. Han ville drive vitenskap, og vitenskap var det å vise hvordan utviklingen nødvendigvis matte føre hen imot en sosialistisk samfunnsordning; men a utmåle denne samfunnsordning i detalj, det var ikke vitenskap, det var personlige fantasier, det var «utopi». Den brennende sosiale rettkerdighetstrang som lå under alt Karl Marx’ ardeide, ville han aldri gi lov til å