«Norske Folkeeventyr» op, samtidig med at Welhaven gjennem sin «Vise om Hellig-Olav» hadde hittet det sesam som aapnet ogsaa ham døren ind til det nationale skatkammer.
Ved dette sit i formen populære skrift traadte Munch allerede fra første færd av frem som den i europæisk forstand helt moderne forsker. 1 1835 hadde Jacob Grimm grundlagt den videnskabelige mytegranskning paa sammenlignende studier av de sproglige kilder, og paavist urfællesskapet saavel som den nationale utgrening av de germanske folkeslags religiøse forestillinger. Munch grep denne frugtbare nye tanke og arbeidet videre med dens gjennemførelse paa hjemlig grund. Derved lyktes det ham at stanse den nordiske myteforsknings videre forvildelse, enten ad den vei Grundtvigs patriotisk-kristeligt fortolkende «Asalære» anviste, eller ind i det virvar av astronomisk-fysiske forklaringer hvor islændingen Finn Magnussen boltret sig i sin «Eddalære». Likesom Grimm undgik Munch at tolke nogen folkelig visdom ind i de gamle myter; han gjengav de overleverte gudesagn i en kritisk renset fremstilling, og opnaadde netop derved at nationen med gjenkjendelsens glæde tilegnet sig den naive poesi som er de primitive fortællingers kjendetegn paa egthet.Det fortjener at bemerkes at Munch netop paa dette det mest fantasilokkende omraade av historieforskningen viste en særlig nøktern objektivitet; han vek ikke engang tilbake for at indse det rimelige i Grimms anelse om at en saa utvilsomt symboliserende forestilling som livsens træ Yggdrasil kunde tyde paa indflydelse fra kristendomsforkyndernes billedsprog. Mot denne tolkning tok den unge sprogmand lektor Thaasen til gjenmæle.
