saaledes opfattet han straks den indgripende betydning av den svenske zoolog Sven Nilssons paavisning av de jordfundne stensakers mangfoldige anvendbarhet, og oversatte straks avhandlingen for «Urda». Her stod den at læse i 1835, aaret før den fandt utbredelse i Danmark i Molbechs oversættelse samtidig med offentliggjørelsen av dansken Thomsens epokegjørende «Ledetraad til nordisk Oldkyndighed» som literært fastslog den deling av forhistorien i en stenalder, en bronsealder og en jernalder, som han hadde gjennemført i den danske oldsamling mindst saa tidlig som i 1825. Denne Thomsens ordning var det Keyser tok til mønster, da han i 1828 fra nyt av ordnet det norske universitets oldsamling,
Blandt «Urdas» medarbeidere var ogsaa kaptein Gerhard Munthe, som ellers var en av de ledende kræfter i Kristiania-tidsskriftet «Samlinger til det norske Folks og Sprogs Historie». Som kartograf var Munthe kommet ind paa granskning av Norges historiske geografi; dette førte ham ret op i historiske kildestudier, og disse utnyttet han væsentlig til genealogiske undersøkelser av de middelalderske stormands-ætter. Herigjennem blev han grundlæggeren av den norske heraldik. Gerhard Munthe bygget sine undersøkelser paa de bevarte skindbrever eller diplomer og paa gamle jordebøker. Dengang den unge officer tok fat med de diplomer som Selskapet for Norges Vel hadde sanket, og som desuten fandtes i det lille riksarkiv paa Akershus samt i universitetsbiblioteket, var det ham umulig i Kristiania at faa retledning i at læse den gamle skrift og lære gammelnorsk; den unge teolog Keyser var just reist til Island for at bli indviet i sproget. Munthe fandt at han ogsaa maatte gjennemgaa alle de norske diplomer som islændingen Arne Magnusson
