Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 2.djvu/60

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

uden Landnam, blot mod at betale Erstatning, om saadan forlanges[1], jfr. Chr. V. L. 6–17–27.

Selvforsvar, hvor man blev ulovlig angreben, eller mødte Modstand, naar man lovligen enten gjorde Indførsel hos Nogen, eller anholdt ham, eller vilde hindre ham i en ulovlig Handling, var naturligvis altid tilladt og Lovene udtaler jevnlig at de Skyldige i slige Tilfælde ligger ugilde, om de faar Saar eller Bane, se saaledes G. L. 35[2], 77, 121, 143[3], 152[4], 269; F. L. V. 14, 45, X. 17, XIII. 10[5], XIV. 12; M. L. IV. 3, 4, 16, V. 17. VII. 14, VIII. 3. – Kun hvor Nogen bed en Anden, bestemte M. L. IV. 15, at selv Nødværgestilfælde ikke befriede Gjerningsmanden for Boden, men alene for den legemlige Refselse.

Ogsaa udenfor Nødværgestilfælde maatte det oprindelig være Enhver, som tilføjedes en Fornærmelse, der henhørte til Utlegdsagernes Klasse, tilladt paa Stedet at tilbagevise Fornærmelsen, i fornødent Fald ved at fælde Fornærmeren. Dette følger deraf, at denne i saadanne Sager først ved at tilbyde Bøder udtraadte af sin øieblikkelige Fredløshedsstand.

  1. ↑ M. L. VII. 17: Høggva má maðr sér til plógs ok til arðs í hvers manns mørku, er hann vill, þó at hann biði eigi leyfis til. – 22: Ekki skal høggva í annars manns mørku nema umferðar-menn farargreiða-bót, hvárt sem heldr bilar at sleða eða skipi, eða til elðsneytis, ef úti býr um nætr sakir í sama stað, nema hann nái hvárki kaupi né orlofi á, ok gengr nauðsyn við; þá høggi meðan hann þarf ok bœti markarspell landnáms-laust; en ef á skipi býr, hefi eigi meira, en þeim vinnst samdœgris; en ef meira høggr, bœti markarspell ok landnám. – IX 11: Ef maðr ferr at veg með hrossi sínu, ok stendr hey nær gøtu, þá er hann þarf at hafa, þá taki hann at úsekju svá mikit, sem hans hross þarf þar at eta.
  2. ↑ Nú standa menn fyrir ok verja með oddi ok eggju, þá falla þeir útlagir ok úhelgir allir, er fyrir standa, en hinir allir friðhelgir, er til sœkja, ok laga vilja gæta.
  3. ↑ Nú er hinn rennr í brott með þann grip, þá rennr sá eptir, er átti, ok vegr at hánum, þá fellr hann útlagr.
  4. ↑ þá skulu allir eptir renna ek engi fyrir standa. En ef þeir falla, er forstoð veita, þá falla þeir útlagir, ok eigi fé þeirra útlagt.
  5. ↑ þá skulu þeir þann veg hafa. En ef þeir standa fyrir, þá eru þeir allir útlagir, hvat sem þeim verðr veitt, en hinir helgir, er til sœkja. Sama hætti ferr um lendisteð, ef bannat er.
Hentet fra «https://no.wikisource.org/w/index.php?title=Side:Brandt_-_Forelæsninger_over_den_norske_Retshistorie_2.djvu/60&oldid=186400»