Meningsforskjel finder Sted, til Kongen og hans Raad[1]. Og idet de opnævnte Lagretsmænd ved Lagtinget i Byerne som paa Landet sank ned til blotte Retsvidner, var dermed Foreningen af Bymøde og Lagting til een Domstol, beklædt af Lagmanden med Raadmændene (og Borgermestre), fuldbyrdet, eller egentlig det første absorberet af det sidste. De af Enhver, som vilde, stevnede Bymøder gik naturligvis af Brug; hvorimod Retten sammentraadte saa ofte det fandtes fornødent. – Saaledes fremtræder Forholdet i den ældste bergenske Raadstueprotokol 1592–94; man finder blandt andet, at en Sag fra Nordfjord paakjendes paa Bergens Raadstue den 11 Februar 1594, nærværende Lagmanden, 2 Borgermestre og 7 Raadmænd samt 2 Adelsmænds Fuldmægtige og 1 Lagretsmand.
Forbindelsen mellem Bymødet og Lagtinget blev imidlertid atter løst ved en Forordning, given paa Herredagen i Stavanger 6 August 1607, og det første gjenoprettet som særskilt Underdomstol for Byerne, idet der bestemtes, at Lagmanden ikke mere skulde deltage med Borgermestere og Raad i Behandlingen af de indenbyes Sager; hvorimod disse skulde paakjendes af Borgermestere og Raad som Byens Øvrighed, og deres Dom igjen indankes for Lagmanden som deres Overdommer. Paa den anden Side skulde Borgermestere og Raad herefter ikke deltage med Lagmanden i Paakjendelsen af de udenbyes Sager, som deres Embede uvedkommende; men disse skulde af Lagmanden alene som rette Overdommer behandles og paakjendes. – Ved denne Anordning blev altsaa en
- ↑ En um øll útlegðar-mál ok um øll ønnur mál, hvárt sem eru stór eða smá, er konungr ok bœjarmenn eiga rétt á, þá skulu þau øll fara til móts, ef eigi verða niðr sett med laga-órskurði fyrir løgmanni. En sá er eigi vill hlíta løgmanns órskurði, krefi gjaldkyra horns, ok láti til móts blása, ok ryði þar hvártveggi sín málefni. Ok at ruddum málum ok at bornum vitnum, þá skal beiða mótmenn laga-dóms e, eptir því sem løgbók skýrir ok løgmaðr segir, með samþykt sýslumanns ok gjaldkyra ok al1ra mótmanna. Ok þat, sem þeir verða á sáttir, þat skal haldast; en ef þeir verða eigi á sáttir, þá skal í løgréttu skjóta; sættast þeir þar, þá er vel; en ef þeir sættast eigi, þá skal til konungs skjóta, ok þat hafa at sætt, sem hann gerir, ok reka eigi lengra; því at þar koma flestir vitrir menn saman.
