Side:Bjørnson - Arne.djvu/146

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
145

De gikk nu inn i låven og så på højet, som var innkørt, og Eli måtte lukte på det — „for slikt høj finstfikke alle steder.“ Hun viste gennem låveluken ut på akrerne og sagde hvad hverr enkel bar og hvormeget der var sådd av hvert slag. Der var ikke mindre enn tre, som var nybrot der borte ved skogen, der var satt poteter nu det første året; jorden vilde have det så; der borte på den annen side er også nybrot, men der er nokk jorden litt anderledes, for der har han sådd bygg; men det forstår sig, der er den brente torven strødd utover som gødsel, for han holder på med meget slikt. — „Jo, jeg skulde tro, hun får det ferdigt, hun, som kommer inn her!“ — De gikk ut og til huset; men Eli, som ikke havde svaret noget til alt det annet, hun bad nu, de gikk forbi haven, om hun ikke måtte få gå inn i den. Og da hun havde fått det, bad hun siden, om hun måtte få plukke en blomster eller to. Der var en liten benk henne i det ene hjørne, den satte hun sig på, bare som for at prøve den; ti hun rejste sig straks.

„Vi må skynde oss nu, skal det ikke blive for sent,“ sagde Margit, hun stod i døren. Og nu gikk de inn. Margit spurte, om hun ikke skulde traktere henne med noget, den første gangen hun stod der, men Eli blev rød og sagde kort nej. De så sig nu om, hvor de stod; her vendte vinduerne opp til vejen, og her oppholdt de sig om dagen; stuen var ikke stor, men hyggelig med ur og kakkelovn.

10