Side:Bekjendelser.djvu/75

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vet hvor langt det er aa ro tilbake bare klynger jei mei ennu engang inntil hennes elskede legeme og kysser hennes bryst, og springer saa op og griper aarerne og ror afsted tværs over fjoren, over mot det østre lanne...

Men jei er lissom ikke rikti vaaken... hun sitter der agter og ser paa mei med de bløte slørete øjnene, og jei stirrer betat inn i dem og føler hvordan hun ennu hele tiden rinner rinner rinner mei ned gjennem bloe, og omtaager mine sanser. Det hun sier forstaar jei, og svarer paa det; men jei gjør det lissom i drømme, og naar orene er forbi vét jei ikke mere hva det var — jei bare stirrer videre inn i de bløte slørete øjnene hennes, som lissom ejer mei — og længes og drages dit bort hvor hun sitter...

Endeli glier prammen inn mellem noen stener ikke langt fra strannen, og sætter sei fast — og i en fart vipper jei aarerne inn og springer agter, og synker igjen ned paaknæ foran henne me armene om hennes liv og ser henne op i de bløte slørete øjne.

— Vera! sier jei sagte — naa driver vi altsaa ikke mere af! faar jei lov aa være litt hos dei?

Ja det faar du, sier hun me et ømt smil og lægger stille sin haann paa hode mit og stryker mei bløtt nedover nakken.

Og igjen rinner der ve hennes hænders berøring som en tyk søt strøm af henne ned gjennem mit legeme og magtstjæler mine lemmer og omtaager mine sanser — og jei synker igjen inn ve hennes