Side:Bekjendelser.djvu/55

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


— Vel, saa er altsaa det hele forbi?

— Ja.

— Naaja — jei tvinger stemmen til ikke å skjælve — da er der naturlivis ikke noen mening i aa tale om de filletingene som er skyll i det...

— Nej der er jo ikke det da!

Hun staar der foran mei og ser like fremmed paa mei — men gaar ikke. Jeg spejder inn i de kolle øjnene hennes...

— Det er altsaa slukket ut, sier jei saa — slukket ve hjælp a disse filletingene... slukket ganske og aldeles derinni Dem, alt det Di har følt for mei...?

Hun sænker øjenlaakene og ser en stunn ned for sei men løfter saa et par store bløte fugtie øjne paa mei, og sier me langsom hoderysten:

— Nej, det er det nok ikke.

Forbauset stirrer jei paa henne, me hjerte bankende i angst og forventning — saa lægger hun til:

— Men det er vist best vi skilles allikevel.

— Kom naa Vera! roper søsteren idetsamme, fra baaten borte ve ishuse — vi har faat is naa!

— Ja ro hit til denne bryggen saa kommer jei! roper Vera tilbake.

— Er det nødvendi at vi skilles slik naa? spør jei sykt.

— Ja! svarer hun og gaar roli utover den lange tynne træbryggen — og jei føller efter...

— En ting endda! sier jei mens vi gaar —: Vil Di la mei faa brevene mine tilbake? helst saa snart som muli — jei skal senne Dem Deres idag...