Side:Bekjendelser.djvu/56

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


Saa stanser hun mitt utpaa bryggen, venner sei imot mei me en haâr latter, og sier:

— Nej! de brevene jei har faat er mine!

— Hvorfor lér Di? spør jei.

— Jo, for det er saa «rikti» dette me brevene! sier hun foragteli.

Jei ser bønli paa henne —:

— Aa la mei faa laane dem? bare for en dag? — det er for aa skrive dem af.

— Nej! sier hun haart og ryster afgjørende paa hode — venner mei saa ryggen og gaar helt ut til enden a den lange træbryggen og skal like til aa stige i baaten. Men pludseli stanser hun:

— Nej det er jo sant, sier hun til Majken — jei har jo glemt hatten min oppi kjøkkene! — aa vent litt da!

— Jamen skynn dei naa! svarer Majken utaalmodi,

— Jada! — og hun skynner sei tilbake inover bryggen igjen, og vi gaar sammen opover den grønne bakken mot huse.

— Si mei, sier hun pludseli insmigrende og tar mei fortroli under armen og titter mei smilende op i ansikte — hva var det Di ville me de brevene?

— Jo, sier jei trist — naa idag da jei fik det breve Deres saa besluttet jei mei til aa forsøke om jei ikke allikevel skulle kunne skrive mei fra Dem. Og da har jei bruk for de brevene kan Di skjønne... de minner mei jo om saameget... og jei husker jo ingenting af det altsammen — glasplaterne som Di paastaar jei har i hode, har jo ikke egentli vært i orden under alt dette...