aldeles kraftesløst, jei ligger der og er ikke andet enn en eneste stor kraftesløs forpinthet, og vét at aldri! kan jei bli noe andet... for jei har jo, jei hâr jo set henne for siste gang — og det gaar aldri over.
— og jei forstaar ikke at jei ikke dør a det, for dette kan jo ingen, ingen holle ut! umuli! umuli!
Og pludseli farer jei op overenne paa sengen —: jei har jo revolveren derborte i kofferten — et sekunn! og jei er reddet.
Men saa stanser jei og blir liggende der paaknæ paa madrassen og stirre paa den lille afrevne papirlappen me den slutten af det breve hennes paa, som jei aldri kan glemme — gud hvor jei ser hvert or tydeli for mei :
«... og lever jei kommer det til aa være for din skyll, og skriver jei er det for det du er til — gud hjælpe mei hvis jei kommer til aa gjøre noe uten for din skyll. Men hvis du dør, gjør jei ingenting mere i verden — da hverken gifter jei mei eller noenting.»
... Vera! Vera! — jei graater orene frem — hvorfor jager du mei saa fra dei?! aa gud, gud!... Men jei har jo loft dei det, og jei skrev det jo til dei idag ossaa, at jei vil ikke dø før dei, for jei kan ikke, jei vil ikke gjøre dei noe ont, dei som jei elsker — og gjør jei det allikevel, saa er det fordi jei ikke kan staa imot me alle mine samlede kræfter...
Men jo! jo! jo! — jei kan staa imot, for dette kan ikke vare ve... engang maa jei jo bli for træt til aa kunne lide dette forfærdelie — og saa blekner den
