Side:Bekjendelser.djvu/294

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

paa mei me store tomme øjne som kjenner hun mei ikke, dæmrer en uhyggeli spøkelse-gru op i mei...

Det er lissom ikke henne... det er lissom ikke mei... vi kjenner ikke hverandre... og uvilkaarli stanser jei et par skritt fra henne og blir staaende og stirre paa henne i en slags tom rædsel...

Noen øjeblikke staar vi der slik — alt er uhyggeli døtt og stille...

Saa pludseli sier hun, halt hviskende, lissom hemmelihetsfuldt — og me en stemme som lissom ikke kommer inne fra henne sell:

— Naa er de rejst... naa kan jei endeli faa snakke mei dei... kom og sæt dei her hos mei...

og hun tar mei ve haannen og fører mei bort til sengen og sætter sei inpaa den, me ryggen lænet op mot væggen, og peker paa plassen ve siden a sei, mens de store tomme øjnene fremdeles ser paa mei som har de aldri set mei før.

Fælen sætter jei mei op ve siden a henne. Alt gaar lissom ikke rikti til, syns jei —: det er ikke henne som sitter og ser paa mei gjennem de tomme øjnene der!... og haannen som jei tar er lissom heller ikke hennes... saa tong og dø den hviler i min... og da jei angest ser henne inn i ansikte og vil si noe, kan jei ikke — aah for det er jo ikke henne!

og mit hjerte blir me ét saa tongt saa tongt, og alting lissom dør bort inni mei...

Saa sier hun me et tomt smil som for aa si noe:

— Er du gla i mei?

— Ja, svarer jei sykt og leter igjen efter henne