Side:Bekjendelser.djvu/295

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

derinne i de underli tomme øjnene hennes — ja, det er jei! Men jei er vist ikke rikti i hode mere. Jei har vært fra forstannen i hele dag... jei trodde du ville dræpe dei sammen me ham, og at jei ville finne dei dø naar jei kom herop — det har vært saa forfærdeli...

Hun svarer ikke først, bare stirrer hen for sei me de tomme øjnene - saa sier hun, lissom for sei sell:

— Ja, naa er det over...

Alt er saa dødningeagti stille, lampen brænner saa uhyggeli dystert derborte paa bore — jei sitter der fælen og stirrer paa henne.

— Ja, alting er over, sier jei sagte for mei sell uten aa tænke noe bestemt ve det — og mit hjerte blir me det samme saa døds tongt, at jei syns det maa briste.

Men pludseli farer jei sykt me haannen over pannen — det er noe jei vil ha sagt men som jei ikke kan huske... Jo! der har jei det: — og saa spør jei, skjønt jei syns ikke længer det kommer mei ve, alting er jo over —:

— Hva var det som var skedd?

— Aa, sier hun aansfraværende og ser igjen paa mei me de store tomme øjnene som ikke kjenner mei — det var bare det, at den aftnen du var her sist — aah saa gla jei var i dei den aftnen! jei har aldri vært saa gla i dei som da! og tænk saa sa du da du gik: «kaller du dette aa være gla i?» ... da jei saa bakefter sat herinne sammen me ham — Erik