— Hvis du naa dør, saa er det forbi me mei ossaa:
da kan jei ingenting mer i verden... hva skal jei
gjøre... kan du ikke finne paa noe... du! — og
graaten tar henne — du som har glass i hode og som
er saa flink til aa tænke, kan du ikke finne paa noe
da!... du? — aa hjælp mei!
De store angstfulle øjne stirrer saa hjælpeløst inn i mine at det er som mit hjerte maa briste — hva skal jei gjøre!... jei kan jo ikke gjøre noe som ødelægger alt for henne, gud nej! nej! — og saa sier jei sykt og sagte:
— Vera, du vet jo at jei vil ikke noe som er vont for dei, men hva skal jei kunne finne paa?... Jei kan jo bare forsøke... ja! ja! jei skal forsøke... jei skal la mei sætte inn i fængsle... Og naar du saa gifter dei og rejser bort me ham, saa skal jei bli sittende der alene og se paa dei... se paa alle dine hundrede ansikter... hente frem alt det jei husker a dei, alt det jei har levet me dei, alle intrykkene, fra det første til det siste... sanke dem sammen og gjøre dem rikti lyslevende igjen — og saa bli sittende der og stirre paa dem... stirre og stirre paa dem og se om jei lissom kan slite dem ut, saa de blekner og falmer og blir til noen gamle bleke billeder fra en tid som engang har vært og som aldri mere kan venne tilbake... noen gamle bløte vemodie minder... Og saa, naar det er blit stille derinni mei og jei kommer ut a fængsle igjen, saa skal jei forsøke aa ta mei noe til for aa drive alle tankerne bort... og hvergang fortvilelsen igjen kommer over mei skal jei ta dem for mei igjen,
