Side:Bekjendelser.djvu/271

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

de gamle vemodie minderne, og stirre og stirre igjen paa dem, til det blir stille derinne — og saa ta fat igjen hvor jei slap... Aa Vera, det blir nok forfærdeli, og jei vet jo ikke om det kan gaa; men jei skal forsøke... forsøke alt det jei kan...

Et stille dejli smil bævrer om hennes læper, hele hennes ansikt har lissom løst sei op i ømhet, og hun sitter der og ser paa mei saa vidunderli kjærli, at alting inni mei bæver i stille glæde — gud! hun er, hun er gla i mei...

og pludseli springer hun op fra sofan og kaster sei over paa fange mit me armene om min hals og kinne trykket ømt inn imot mit — og saa hvisker hun gla:

— Vil du det?... du? vil du det?

— Ja, hvisker jei tilbake derinne ve hennes hals — alt vil jei, som du vil, saasant jei bare kan det... alt! alt!...

— Gud hvor jei er gla i dei! hvisker hun stille.

Men pludseli rejser hun sei op paa fange mit, ser mei stort inn i øjnene me det sanseli-grusomme smile sit og sier:

— Men du!... hvis det lykkes — saa kommer jei igjen!

— Kommer du igjen? sier jei og smiler til henne gjennem taarer — kommer du igjen?... Jamen du! da rives jo saare op igjen! da flammer det jo op igjen altsammen — og naar du da gaar, saa klarer jei det aldri i evihet...

— Jamen jei kommer igjen!