Side:Bekjendelser.djvu/240

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Og vi stanser derinne i skoven, og jei slaar armene omkring henne, og hun sine om mei ossaa — og jei trykker henne volsomt inntil mei.

— Au! knappene dine gjør vont i bryste mit! hvisker hun ømt — og jei slipper henne forskrækket.

Saa vil jei snakke me henne men kan ikke — hjerte stormbanker i mit bryst — og jei bare holler henne ut fra mei og ser paa henne. Men saa skjønner jei at hun har lyst til aa snakke og at hun blir trist fordi jei bare ser paa henne... ossaa er det kolt og hun fryser saa hun skjælver, hun har jo bare det tynne rø kjolelive, og nøkne armer — og saa ryster jei stille paa hode og sier bedrøvet:

— Herregud, at jei bare kan gjøre dei trist — du som kom saa gla!

— og istedenfor aa snakke gaar jei runt henne, og bâk henne, og ser paa hennes dejlie skikkelse, og stryker me haannen nedover den — og hun læner sei me ryggen op mot mit bryst, og jei kysser henne ømt paa haare og klapper henne paa kinne og sier det stille:

— Jei kan ikke fatte det, at om noen dage til saa skal vi ikke se hverandre mere...

Men saa venner hun sei om me et kast og sier, sikkert og fornøjet, mens hun ser mei inn i ansikte me sit ægte rovdyrsmil:

— Og hvorfor skulle vi ikke se hverandre mer?

— Nej, naa skal jo jei i fængsel, og du skal jo gifte dei me ham — og saa rejser du bort til et sted hvor jei ikke kan komme...