Side:Bekjendelser.djvu/239

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

men tør ikke, og mens jei sitter der me klappende hjerte og betænker mei, gaar hun pludseli fort hen til kommoden og slukker lyse — og igjen sitter jei der og raser imot mei sell: aah, hvorfor sprang jei ikke derover og banket paa ruten mens det ennu var tid!...

Men saa hører jei igjen havestu-døren gaa — og øjeblikke efter kommer hun rask frem om hjørne dernede. Paa hennes gang ser jei at hun er gla; den er ennu vellystiere enn ellers: Lett og bløtt lægger hun vægten a hele sit legeme paa hvert bén hun sætter frem foran sei, mens hun gaar rask tværsover tune; skræver saa over det lave gjære og gjør et par skritt fremover mot skoven me en forsikti spejdende hodebevægelse, som vet hun ikke enten hun skal gaa opover eller nedover — de nøkne arme lyser i mørke.

Saa rasler mine fottrin paa den tørre skovbunn litt højere oppe — og me armene strakt ut imot mei, og øjne og tænner skinnende i et vidunderli smil kommer hun mei fort imøte — saa dejli har jei aldri set henne! Og jei griper de elskede hænder og trykker dem uten aa kunne si noe — mit hjerte er saa bævende fuldt —, og haann i haann gaar vi stille inn i skoven...

— Det var svært saa du var nær! sier hun om litt og ser paa mei.

— Jamen det er saa mørkt... Det gjore vel ikke noe? spør jei rædd.

— Nej naar ingen har set dei saa!