Side:Bekjendelser.djvu/220

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
XLI

Dagen efter (Manda 23de Juli 88).

Klokken er mellem toll og ét om formiddan — frem og tilbake farer jei syk og fortvilet mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer utover bugten mot pynten derute tilhøjre, skjønt jei vét jo at hun skal ikke komme. Vejre er graatt og stille, øde og tom ligger fjoren utover, øde og tomt og haapløst er alting, inni mei som utenom mei, og jei fatter ikke hvordan jei skal kunne holle det ut —:

Jei vét at hun er ikke gla i mei mer — aah om hun bare ville si mei det og la mei dø!... Men hun kommer aldri til aa si mei det, jei kommer aldri til aa se henne mer jei vét det nok! jei vét det nok!... Uten henne kommer jei til aa bli gaaende her til jei ikke længer holler det ut og maa dø hér alene me min rædsel...

— Sludder! sier jei rasende til mei sell for syv og tyvende gang — imaaren rejser han, og saa kommer hun herned... og ingen vét hvordan det vil gaa — og ialfall faar jei dø hos henne...

Men nej! nej! det er ikke sant! alt er forbi, jei ser henne aldri mer, hun har alt afgjort min skjæbne,