Side:Bekjendelser.djvu/221

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

jei vét det, jei føler det — aah! at jei ikke er dø...

Pludseli faller det mei inn at Kjøbenhavner-baaten gaar jo alt klokken 9 imaaren tili — altsaa rejser de inn til byn idag, kanske me 2.₂₂ toge, hun og han — ah! da maa jei se henne!

— og op styrter jei til ledde deroppe og klyver ut paa vejen og skynner mei op bakkerne gjennem skoven —: jei maa, jei maa se henne innen hun rejser! bare se henne gaa forbi paa vejen, jei forlanger ikke noe mer, men det kan jei ikke være foruten — aah! bare et glimt af henne! jei tørster saa rædsomt efter aa se henne!...

Da jei efter en times marsch endeli er naad frem til Vestby kirke, kaster jei mei rystende af feber ned paa marken bâk kirkegaards-muren, og blir liggende der me hode tittende frem om mur-hjørne, og spejder og spejder bortover mot dit, hvor vejen gaar forbi — her maa hun passere, og da faar jei altsaa se henne — gud, bare hun naa kommer!...

Længe, længe blir jei liggende der me tørsten efter aa se henne rasende som en vill feber igjennem mit blo — men hun kommer ikke. Jei graater og fortviler og vrier mine hænder, og bér til henne og tigger henne om aa komme og la mei faa se henne. Men hun kommer ikke — og jei graater og bér og fortviler paany...

Saa pludseli hører jei toge pipe nede i dalen. Aandeløs blir jei liggende og lytte — dér piper det igjen! naa ruller altsaa toge inover til byen, og hun