Side:Bekjendelser.djvu/217

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

klædde begge to borte ve vindue og stirrer ut over fjoren som ennu ligger dø og stille dernede i skyggen, mens maarensolen skinner matt røgul hen over aasen paa den anden side. Alting dirrer inni mei som brustne strænge, jei staar der og vét at jei er fortapt — naar mon hun vil si mei det?...

— Vera! sier jei endeli me bævrende læper og venner mei mot henne — er Di endda gla i mei?

— Ja! svarer hun sagte og ser paa mei me store bedrøvete øjne.

— Men vil Di endda kunne gi mei de otte nætterne til det forsøke?

— Ja, svarer hun igjen (men øjnene blir sky og jei tror henne ikke) — idag kommer altsaa Waldemar herut for siste gang; imaaren rejser han tilbake til Kjøbenhavn — og saa faar vi se...

— Naar faar jei se Dem igjen?

— Det kan jei ikke si dei — kansje rejser jei me Waldemar inn til byn og føller ham ombor...

— Jaja, adjø! sier jei tongt og tar stille hennes haann og ser henne inn i det elskede dejlie ansikte — alting bæver inni: det kjennes som ser jei henne for siste gang.

— Adjø! sier hun bedrøvet.

Nervøst slaar jei armene om henne og trykker henne haart inntil mei, hvisker angest et siste adjø — og klyver saa fort ut a vindue og hopper ned paa marken.

Noen øjeblikke blir hun staaende deroppe i vindue og se ned paa mei me inadvente tankefulle