Side:Bekjendelser.djvu/218

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

øjne — saa nikker hun stille og bedrøvet ennu et adjø ned til mei, og forsvinner inn i værelse.

Me hele min rædsel skjælvende igjennem mei skynner jei mei ned til bryggen og stiger i prammen — jei vet at jei er fortapt... aldri faar jei de otte nætterne min skjæbne er alt afgjort, hun er ikke gla i mei mer — aah, men naar mon hun vil si mei det?

— og nervøst fort ror jei afsted hjemover, som hadde jei noe der aa gjøre...

Da jei trær inn i den blaamalte stuen finner jei den tom — ingen Gaarder paa flatsengen bâk døren!... hvor djævelen kan han ha gjort a sei?...

Men saa finner jei paa bore en brevlap fra ham, hvori han fortæller mei at onkelen er kommet her for aa hente ham me sei hjem til Sverige — de er rejst me baaten klokken sex, og Jensine har faat sei betalt hva der skylles henne til dato...

Stuen føles me ét saa uhyggeli tom. Jei blir staaende borte ve vindue og stirre ut over fjoren — det var altsaa Gaarders onkel, den tykke mannen som kom roende imot os inatt! — og naa har han hentet ham... og jei er alene...

Pludseli føler jei me et gys at jei taaler ikke aa være alene — jei blir rædd!... rædd for mei sell, rædd for den tomme stuen, rædd jei vét ikke for hva; men rædd saa jei tør ikke være her men griper syk min hat og løper til døren.

Men der besinner jei mei igjen —: hvor skulle jei flygte hen?! — Aanje, ingen steder har jei aa gaa hen, ingen steder aa være — ingen er gla i mei!