Da jei vaat som en hunn, me vanne silende a mei
trær inn i Jensines blaamalte stue finner jei ingen
derinne — Gaarder er altsaa ikke tilbake fra
Hvitsten... Klokken viser syv paa det store uhre
borti kroken ve vindue... om to timer skal jei se
henne igjen, for det er bare en byge dette — aah
Vera, dejlie Vera! — og i en fart bytter jei klæer
fra top til taa, faar sat inn noe melk og brø og smør —
og for første gang paa lang lang tid kan jei virkeli spise noe...
— — Da klokken er som hall ti kommer Vera og jei haann i haann gaaende langsomt ned den siste lille bratte bakkestubben gjennem skoven, svinger frem om foten a den stejle bjergknausen nede ve ledde, og klyver gjennem det inn paa Jensines løkke. Bløtt lænet op til hverandre staar vi der litt og ser utover.
Blaagraa blank og stille ligger bugten og fjoren dernede under os i let sommeraften-skumring. Ikke et vinnpust rører sei, ikke en lyd aa høre, tyst og hemmelihetsfull hviler sommer-aftnen over det hele; og mitt i denne bløte hemmelihetsfulle stilhet staar vi der saa dejli alene vi to — aah, saa vidunderli alene.
— Bare naa ikke Gaarder er kommen imens! hvisker jei sagte, og springer saa forsikti ned til huse og titter inn i den blaamalte stuen.
— Gusjelov nej!... Og Jensine hører jei ingenting til, hun har altsaa lagt sei — ah! jei skal faa være alene me henne!...
