mei og kysser mei — møt mei altsaa i bakken derborte — adjø! Og let og gla springer hun inover bryggen, og det blo-bleke live og den gule hatten forsvinner op i skoven — og hele min rædsel er igjen over mei.
Men me en volsom anstrængelse kjæmper jei den ned igjen —: jei vil ikke være fortvilet naa! nej, gla vil jei være, gla! gla! klokken ni skal jei jo se henne igjen... og om noen dage vil han være rejst, og jei faar være hos henne i otte nætter... og lange stunner om dagene ossaa!... otte vidunderlie dage og nætter hos henne! — gud, og saa faar det gaa som det kan... om jei ikke kan vinne henne saa faar jei ialfall dø i hennes arme — ah! igjen har jei noe foran mei!...
og jei springer let i baaten og støter fra, og ror moti utover bugten. Himlen er truende mørk og luften saa tong og lummer — aah, men saa let og fritt har jei ikke aannet paa længe...
Da jei svinger om odden derute, suser et vinnkast imot mei, det har me sei de første tonge draaper — og pludseli me et sus styrter regnen i strie hvite striper paaskraa ned gjennen luften og den sorte vannskorpe forvanles me ét til et dansende kaos af hvite smaa hop- pende sprutende djævler — noen minuter, og jei er gjennembløtt til skinne.
Blæsten gaar tværs igjennem de dyvaate klæer, men det føles bare saa friskt og godt — ah! jei har igjen noe foran mei! — og jei lægger mei me magt tilbake paa aarerne og ror me kraftie tâk fremover mitt imot det fykende uvejr...
