Side:Bekjendelser.djvu/113

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

der me øjnene dypt i hennes mens vi langsomt ror ut bugten, og føler mei saa svimlende lykkeli at jei gjerne ville dø... Men pludseli sier jei forfærdeli bønli:

— Vera! aa ikke gjør saan me mei mere som Di gjore igaar?... det er saa forfærdeli — jeg trodde igjen at alt var forbi...

— Jei har jo sagt dei at det skal du aldri tro! sier hun bløtt — bare husk paa det!

— Jamen det kommer altid paa en ny maate, og saa tror jei det igien...

— Jei ossaa tror det mens det staar paa, sier hun alvorli — og det gjør lissaa ont paa mei som paa dei.

— Anej, sier jei smilende — fuldt saa ont gjør det naa ikke paa dei!... hvor saa du straalende ut idag da du kom! mens jei — saa du hvordan jei saa ut?!

— Ja, sier hun og ser kjærli paa mei — men ser du: jei kan ikke noe me aa gaa stur omkring, det er for kjedeli! jei maa være gla og munter og lysti bestandi, ellers holler jei ikke ut... Men jei har det ikke gott jei heller kan du tro! — og hennes øjne hviler me ét saa tongt i mine, at taarerne springer frem i mine øjne.

— Kjære, kjære, sier jei ømt og bøjer mei frem og kysser henne paa pannen — tænk aldri paa mei!... gjør me mei alt det vonne du vil — vil du?

— Aa, det behøver du nok ikke aa be mei om! sier hun me det smerteli-sanselie smile sit — jei gjør det nok allikevel... Men ro naa med den venstre aaren ellers gaar vi paa lann! — saa!... Ossaa ro pent naa,