Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/261

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


RØNNE FØLTE SIG TRYGGEST, NAAR HUNDENE HADDE MUNDKURVER PAA
RØNNE FØLTE SIG TRYGGEST, NAAR HUNDENE HADDE MUNDKURVER PAA

skulde blit tale om at la f. eks. to eller tre mand foreta det sidste fremstøt. Derfor var det gjort saa let og litet som mulig. Heldigvis, faar jeg si, slap vi at bruke det. Da alle naadde frem til maalet, fandt vi, at den bedste anvendelse, vi kunde gjøre av Rønnes kunstverk, var at la det staa igjen som merke.

Vor seilmaker hadde ingen hunder at passe for sin egen regning, det hadde han ikke tid til. Derimot assisterte han gjerne mig med pasningen av mine 14 venner oppe paa broen, men det var likesom han hadde vanskelig for at bli fortrolig med bikjer og bikjestel. Det stemte ikke riktig med hans opfatning av livet ombord i en skute at ha et dæk, som vrimlet av hunder. Han betragtet denne abnorme tingenes tilstand nærmest med en slags haanlig medlidenhet. „Nei, har dere hunder ogsaa ombord i denne skuta da?” — — lød det gjerne fra ham, hver gang han kom paa dæk og befandt sig ansigt til ansigt