Rasehygiene (utdrag)/5
Hva kommer det av at en menneskegruppe, et samfunn, lever gjennom hundrer, ja tusener av år, bevarer sin individualitet og holder sin tradisjon i hevd? Hvilke krefter er det som holder folkeslagene i live, nærer dem, fremmer dem, holder dem samlet om et eget midtpunkt? De økonomiske og materialistiske forklaringer er utilstrekkelige. Men hvilke krefter er det så som skaper en fremadskridende kultur?
Samfunnslegemenes livstrang er meget forskjelligartet etter gruppenes forskjellige karakter. De grupper som kommer i betraktning fra et rase- og sosialhygienisk standpunkt er selvsagt i første rekke de som er basert på de generative funksjoner, altså familie, slekt, stamme, folk. Meget ofte glemmer en at en nasjon er en sammensatt organisme og tror å kunne gjennomføre rasehygieniske reformer med direkte og utelukkende henblikk på den nasjonale enhet, folket. Det er imidlertid lett å påvise at enhver levende fornyelse av et folk bare kan komme innenfra, dvs. gjennom familie- og slektsåndens nydannelser.
Verdenshistonske kamper har dreid seg om slektslivets utformning. Århundrelange folkekriger har vært ført for å hevde og utbre dette dypeste grunnlag for nasjonenes liv, de generative verdier og prinsipper. Og kampen for en bedre slektskultur hører også til de sentrale bevegelser i vår tid.
I det følgende vil vi gi en skisse av den generative kultur hos de fornemste eldre folkeslag: kineserne, inderne, perserne, egypterne, hellenerne, romerne og germanerne. Etter hvert skal vi så se hvilke
slutninger vi kan trekke av de gamles lære og deres skjebne i historien.Fra rasehygienisk standpunkt fortjener China oppmerksomhet framfor alle andre nasjoner. Det er det eldste av alle nolevende kulturfolk. Gjennom årtusener har det hevdet sin åndelige og vitale kraft usvekket, uten å vise tegn til degenerasjon den dag i dag. Med stolthet peker kineserne på mange fremdeles blomstrende slekter, hvis stamtavler rekker 2000, ja 3000 år tilbake i tiden. Kineserne er det klassiske eksempel på at et folks elde ikke har noe med biologisk svakhet eller forfall å gjøre. Etter mange forskeres mening er det store folk i Øst-Asia det motstandsdyktigste av alle når det gjelder sykdom og det seigeste og mest utholdende til å arbeide. Den tyske rasehygieniker W. Schallmayer, hevder at kineserne i tidens løp har styrket sin kroppslige konstitusjon og øket sin livskraft.
En nyere kinesisk forfatter, Socie-Ton-Fa, som Schallmayer siterer, skriver: «Våre forfedre og våre store lovgivere og moralfilosofer har allerede for mangfoldige århundrer siden løst det problem å sikre nasjonen et langt liv». Dette enestående rasehygieniske lovverk er framfor alt gitt av Kon-Fu-Tse i hans hellige morallære, som den dag i dag nyter uinnskrenket autoritet. Opplysning synes i China ikke å bety opplysning slik som i Vesterlandene. Tvert om ser vi nettopp de høyere lag av befolkningen besjelet av den sterkeste ansvarsfølelse og den største etiske iver.
Den kinesiske, livslære kretser om slekt og familie som tilværelsens mål og midtpunkt. Familien må fortsettes, så mange sønner som mulig må settes inn i verden — det er det første og siste bud i den kinesiske foreldrekultur. Barn er ættens arvebærere i framtiden og de er farens glede og støtte i hans alderdom. Kinesernes dypeste ærefrykt gjelder de ærverdige gamle og de avdøde, forfedrene. Familieoverhodet hersker med ekte patriarkalsk makt. Barna underkaster seg villig hans herredømme, og manglende pietet mot eldre straffes hardt. «Å hedre far og mor og være deres vilje underkastet helt ned til røttene: denne overvinnelsens tavle hengte et folk over sitt hode og ble dermed mektig og evig» (Nietzsche). Å bli foreldre og nyte samme ærefrykt som de selv yter, det er de unge kineseres mål. De fleste menn gifter seg i 18—20 årsalderen og stifter familie som i tidens løp blir tallrik, for som Meng-Tse sier: «Å dø uten etterkommere er det verste av alt,» og som Kon-Fu-Tse selv har sagt: «Barnas kjærlighet er alle dyders urkilde, den søyle som læren om den gode vandel hviler på.»
På mange måter er den sosialbiologiske struktur i India en motsetning til den kinesiske. Mens dyktige og fremmelige borgere i China uhindret kan arbeide seg opp i et høyere samfunnslag enn de fødes i, er den enkeltes medfødte sosiale posisjon i India livsvarig og uforanderlig. Skillet mellom kastene er uoverstigelig. Lovene, som er gitt av Manu og Yajnavalkya, pålegger den fornemste kaste, Brahmanerne, en mengde plikter, mens de lavere kaster bare anbefales å følge Brahmanernes eksempel. Således tar slektslovene særlig sikte på å opprette en sterk og sunn adelskaste. Manus bud henvender seg alltid til Brahmanerne. Først i annen rekke vil de virke på det øvrige folk.
En nærmere omtale fortjener indernes slektslover. De fyller hele tredje bok av Manus lovverk og inneholder meget inngående forskrifter for ekteskap og familieliv.
I motsetning til kineserne er de hinduiske indere et metafysisk folk. Deres høyeste mål hører ikke det jordiske liv til, men ligger hinsides. Alt som skjer her er bare trin på frelsens veg. Ekteskap og fruktbarhet er et hellig bud og betinger den høyeste lykke. «Forplantning er en opphøyer plikt,» sier Brahmanerne. Av de spesielle lover framhever vi to som er av særlig evgenisk betydning. Manu befaler: «Brudgommen skal omhyggelig prøves i mannbarhet.» (Nossig.) Men kontrollen med brudens helse, fødedyktighet og gode biologiske medgift er ikke mindre skarp, etter et ord av Yajnavalkya: «Brahmanen skal ta en hustru av en stor familie av vedakyndige som er berømt ved 10 menn, men aldri av en nokså velhavende familie, dersom den er belastet med arvelig sykdom». Nossig sammenfatter denne lovgivning slik: «Den fordrer sanitær kontroll med begge parter før ekteskapet, den hindrer ekteskap som vilde ha forløpet uten kjærlighet og uten barn og den utelukker arvelig belastede barn.» Resultatet av disse strengt eksklusive kaste- og rasebundne slektslover er at det eldgamle indiske folk enda i dag lever og er i besittelse av en høy kultur og livskraft.
Ahura Mazda sa til Zarathustra: «Den mann som har en kvinne står høyt over den som lever ugift, han som holder en heim står høyt over ham som ikke har noen, han som har barn står høyt over ham som er barnløs.» Det verste som kunde hende den gamle perser var å være barnløs. Da er brua til paradiset stengt for ham. Det første englene spør ham om, er om han har etterlatt en erstatning for seg selv i denne verden. Svarer han «nei» går de ham forbi.
Zarathustra, persernes store lovgiver, vilde føre sitt folk til lys og renhet og redde det fra mørkets og urenhetens makter. Som Kon-Fu-Tse og Manu setter han sunnhet opp som mål for slektslivet. En rekke lover handler om ekteskapet, som Zarathustra ivret for å fremme. Perserne levde i mangegifte. Med stor heftighet vendte lovgiveren seg mot de kjønnslige utsvevelser og perversjoner som truet med å forderve folket. Men Zarathustras formaninger til perserne var forgjeves. Perserne gikk — i motsetning til kineserne og inderne — til grunne.
Det gammel-egyptiske lovverk er skrevet av kong Menes på grunnlag av en lang tradisjon. Også her er renhet hovedtanken i alle forskrifter. Kong Menes’ kodeks inneholder vidløftige regler for vask, klededrakt, næring og faste. Den medisinske vitenskap må ha stått meget høyt hos egypterne. Helsevesenet var organisert av det offentlige, lægene later til å ha vært statens embetsmenn.
I likhet med perserne var også egypterne utsatt for nær berøring med mange slags faste og farende naboer, av hvem de lærte umoral og tøylesløse seder. Hverken perserne eller egypterne later til å ha kunnet stenge sine porter for fremmede. De antropologiske funn tyder iallfall på en vidtgående raseblanding. Resultatet er da også at begge folk er gått til grunne. Egypterne etterlot seg riktignok grandiose minnesmerker, men i form av gravmæler og døde levninger. Deres slektskultur var ikke selvbevisst og instinktsikker nok til å verne de kostbare rester, blodsverdiene, og egypterne måtte ligge under for de fremmede som strømmet inn i deres land.
Kong Menes’ lov reiste ingen mur rundt folket, den nøyde seg med å advare mot de unaturlige laster. Enno den dag i dag leser vi den bekymrede konges formaninger til sine undersåtter — i de små papyrusbøker som de døde fikk med i graven.
Egypterne skal ha hatt mange barn, og Strabo framhever det som en av deres mest rosverdige skikker at de lot alle barn leve. I oldtiden var dette et særsyn. Fra et biologisk synspunkt vil en måtte spørre seg om ikke denne frie oppdrett av barn førte til en kontra-seleksjon som beseglet folkets skjebne.
I Hellas står to vidt forskjellige sosiale idéer mot hverandre, legemliggjort av de to viktigste stater Aten og Sparta. Det politiske og kulturelle skille kommer sterkt til syne også i de generative organisasjonsprinsipper og skaper vidt forskjellige biologiske grunnlag for de to folkestammers historie. Aten er bygd på karrig jord nær havet, dets blikk rettes naturnødvendig utad, og blir åpent for alt fremmed. Sparta derimot ligger i et bredt fruktbart dalføre, «havet er langt borte og uten Attikas lokkende havner, i vest kneiser Taygetos takkete tinder, i øst kaster Parnon de krefter som gjerne siver ut av landet tilbake til den mettede dal», tilbake til midtpunktet. «Ateneren var verdensborger og det stod fritt for enhver å bytte heimlandets jord med fremmed, og ikke mindre bød byen de fremmede en heim... Spartaneren derimot stod, dersom han utvandret, under trusel om dødsstraff. Når en sendemann kom til Lakedamon, mottok vakten gjestene oppe ved Eurotas klippeport, uten følge fikk han ikke komme inn i byen. Atens krefter synes sentrifugalt rettet, Spartas sentripetalt, og selv om disse betegnelser i sin mekaniske ensidighet er overdrevne, så gir de dog et begrep om hvordan Aten ble tomt fordi det stadig øste og øste ut av sine opprinnelige krefter og hvordan Sparta stivnet i et stadig kretsløp omkring sin egen midte.»
Ifølge denne merkelige forskjell i sin kulturelt-åndelige konstitusjon måtte Aten og Sparta utvikle sine slektslover på to helt forskjellige måter. Atens generative organisasjonsform kan betegnes som et åpent system, — spartanernes derimot som et lukket system. I Aten vant grunnsetningen om den enkeltes frihet og lykke og de humanistiske idéer om alle menneskers likhet stadig mer tilslutning. Følgen var en mangfoldig og skjønn individuell utfoldelse i kunst, vitenskap og utviklingen av en mennesketype som var guddommelig harmonisk og sunn både på legeme og sjel. Men i denne frihet og i denne for den enkelte så lykkelige blomstringstid forfalt de generative verdier raskt.
I Sparta var staten, helheten, alt, og den enkelte gikk med hele sitt vesen og hele sin tilværelse opp i den. For spartaneren var staten et kosmos, en enhet av mangfoldige deler. «Det er en av denne folkestammes grunntanker, som kong Archidamos uttaler hos Thukydides: dette er det skjønneste og vangste, at de mange viser seg tjenlig for et kosmos.»
Den spartanske forfatning ble etter sagnet gitt av Lykurg etter befaling av Apollo ved orakelspråk. Som den mosaiske lov, med hvilken den også ellers har mange likheter, føres den altså tilbake på en guddommelig inspirasjon, til en hellig og heroisk mann. Den lykurgske grunnlov er den at alle borgere tjener samfunnet og ikke noe annet. Alle individuelle interesser og drifter slettes ut, alle viktige funksjoner er felles: felles krig, felles fester, felles legemsøvelser, felles måltider, felles oppdragelse av barna. I alle ting råder strengt måtehold og hard mannstukt. Likevel er Aristoteles’ mistanke om at spartanerne dannet sin stat bare med henblikk på krigersk erobring uriktig. Nesten aldri søkte Sparta krig, sjelden forfulgte det sine seire, og i hele sin blomstringstid gjorde det ikke en eneste erobring. Nei, den spartanske stat er et kunstverk, dannet ut fra en indre åndelig nødvendighet, uten annen hensikt enn bare det å være seg selv og kjenne lykken ved å leve etter sin egen indre lov.
Sparta overlevde Aten og ble forskånet for indre omveltninger, det holdt seg fast knyttet og lukket, selvherlig og stolt. Hadde atenerne i sitt strålende seierstog glemt hvordan stammen skulde vernes mot å dø i sin skjønneste blomstring, så var det det første som det pythiske orakel lærte spartanerne: å hedre og holde ved like sine slektsverdier. Det høyeste mål for det lykurgske system var, etter Plutarks utsagn, å oppdrette sunne barn. Omsorgen for barna begynte med foreldrene. De unge pikers legemer ble herdet ved øvelser for å sette dem i stand til å føde sunne barn og føde lett. De gikk meget tynt påkledd for å venne seg til vær og vinn. De fikk ikke gifte seg før de var helt modne, av hensyn til avkommets sunnhet.
«Hadde en gammel mann giftet seg med en ung kone, var det skikk at han for å avle friske barn, førte henne sammen med en mann av godt slag. Hvis en mann likte en fremmed kvinne for hennes fruktbarhet og dyktighet, kunde han be hennes mann om lov til å være sammen med henne for likesom å så i fruktbar jord.» (Plutark.) På mange slags vis ble borgerne oppmuntret til å gifte seg og formere seg. Vi nevner bare de høytidelige opptog av nakne unge piker og deres veddekamper, som de unge menn var tilskuere til. Peppersvenner hadde ikke adgang til pikeleikene og måtte finne seg i all slags hån. Som en spore til å øke fruktbarheten gav forfatningen de fedre, som hadde en tallrik familie, visse rettigheter.
Brudgommen måtte røve bruden og kunde bare være hos henne i all hemmelighet en kort stund om natten, resten av natten måtte han tilbringe på de ugifte menns felles sovested. Måtehold, spenstighet og tukt var grunnlaget også for ektefellenes samliv. Skinnsyke var bannlyst. «Alt — endog blygheten — var underordnet lovgiveren til sitt hovedformål: For å oppnå sunne barn for staten, ofret han kvinnens troskap.» (Schiller.)
Spartas lover tillot ikke giftermål med svake uutviklede piker, de måtte være modne og på høyden av sin ungdomskraft. Som den gunstigste giftealder for mannen gjaldt årene omkring tredve. Den som giftet seg for seint, ble stilt under offentlig anklage, likeledes de som hadde inngått uhøvelig ekteskap og de som forble ugifte. Å gifte seg med kvinner av fremmed herkomst var forbudt for spartanerne. (Derimot, som nevnt, ikke for atenerne.) Det spartanske ekteskaps idé var ikke bare fruktbarhet, som hebreernes, men oppdrett av sunt, velskapt og høyverdig avkom. Da Leonidas drog ut til Termopylene, etterlot han sin hustru budskapet: «Ekt edle og fød edle.» Og da Akrotatos hadde utmerket seg ved mang en dristig dåd i krigen mot Pyrrhus, fulgte kvinnene ham gjennom byen og noen av de eldste ropte til ham: «Gå, Akrotatos, vær glad i Chelidonis, og avl gode sønner for Sparta.»
Barnet tilhørte samfunnet fra fødselen av. Foreldrene hadde bare begrenset rådighet over det. Den første og viktigste avgjørelse, om det fikk lov til å leve opp, ble truffet av statens eldste, som tok spebarnet omhyggelig i øyesyn. Var det svakt og vanskapt kastet en det ut i avgrunnen fra berget Taygetos. Denne skikk var ikke det minste mer barbarisk enn den almene sedvane i oldtiden, som tillot familiefaren å bestemme om barnet skulde leve opp eller ikke. Ja, i en henseende har den et verdimoment som sistnevnte skikk mangler: det spartanske barneutvalg tar uttrykkelig sikte på å verne og øke samfunnets, slektens livsdyktighet.
Den harde oppdragelse virket selvsagt som en sterkt utvelgende faktor i spartanernes barndoms- og ungdomsår. De som ikke tålte påkjenningen, og herdet seg under den, gikk til grunne før de hadde forplantet seg.
I Aten oppstod der vismenn som så forfallet lenge før det var åpenbart for almenheten, og som prøvde på å bygge samfunnet opp på et nytt, framtidssikrere grunnlag. Den største av dem var Platon, som vilde gi Aten en forfatning som nærmet seg Lykurgs system. Men han kom, som han selv bittert innså, for seint. Folket kunde ikke mer stanses i sin undergang. Vel halvannet hundre år etter Platons død, skildret Polybios tilstanden i sitt fedreland således: «På min tid led hele Grekenland av barnløshet og i det hele tatt av mangel på mennesker. Derved tømtes byene, og landet bar ikke frukt mer, skjønt hverken uavbrutte kriger eller farsotter hadde rammet, oss. — — For menneskene var henfalt til hovmod, griskhet og luksus, de vilde ikke lenger gifte seg, eller dersom de giftet seg vilde de ikke oppdra alle sine barn, men bare ett eller i høyden to for å etterlate dem sine rikdommer og la dem vokse opp i ødselhet. Således øket ondet raskt uten at en merket det. For når det bare var ett eller to barn kunde de lett rives bort og selvsagt måtte da husene bli stående øde og forlatt,
og likeså måtte byene litt etter litt avfolkes og bli maktesløse.»Det annet store oldtidsfolk i vår verdensdel, romerne, er av en moderne sosiolog F. Müller-Lyer, blitt betegnet som familiefolket framfor alle andre. Selve ordet «familie» er romersk. Som alt annet hos dette folk er også slektslivet gjenstand for en omfattende lovgivning. Alle forhold innen familie og slekt er rettslig ordnet, og gjennom de overleverte lovverker har vi nøye kjennskap til alle disse innretninger i det romerske samfunn.
Grunnlaget for Roms forfatning er familien og det herskapsforhold, som råder innen den. Faren — pater familias — er uinnskrenket herre. Han råder over eiendommen, har domsmyndighet, han avgjør giftermålssaker, ja, han bestemmer over familiemedlemmenes liv og død. Han er dommer, prest og befalingsmann på en gang. Husherrens uhyre makt er for øvrig ikke spesifikt romersk. Den har sitt opphav i en eldgammel, vidt utbredt patriarkalsk samfunnsorden, som riktignok har fått en særlig vekt og betydning hos romerne og gjennom dem hos alle Europas folk i de følgende tider. En forestiller seg ofte det romerske hus som et strengt og dystert fengsel, hvor ømme menneskelige følelser ikke kunde trives. En av de største kjennere av romersk rett og ånd, Rudolf von Ihering, har vist at nettopp det motsatte var tilfellet. Husherrens ubegrensede makt gav ham det rettslige middel til å virkeliggjøre husets bestemmelse, til å holde all ytre og indre ufred borte, og til å gjøre heimen til «kjærlighetens frie helligdom». Det faste samhold innen familien er et eldgammelt grunndrag i det romerske vesen, og på det er romersamfunnets gentiloppfatning bygd opp. (Ihering.)
«Eget hus og barnerikdom er for den romerske borger livets mål og kjerne. Døden er ikke noe onde, for den er nødvendig, men dør huset eller endog slekten ut, er det en ulykke for selve samfunnet» (Theodor Mommsen). Det å sette hus og være fruktbar var i det gamle Rom borgerplikt. Cicero beretter at ugifte menn ble avkrevd særlig skatt. På den annen side bemerket Mommsen at det kanskje eneste eksempel på offentlig understøttelse i det gamle Rom er den bestemmelse at en far, hvis hustru fødte ham tvillinger, skulde få bidrag av staten.
Etter romersk lov kunde mannen gifte seg når han var fjorten år, kvinnen når hun var tolv. Tidligere giftermål må i den eldre tid ha vært meget hyppige. Retten til å sette ut barn var innskrenket ved lov. Alle sønner — unntagen vanskapninger — og minst den første datter måtte leve opp.
Ekteskapet var i det gamle Rom et hellig forhold og ble inngått ved religiøs vielse. Når en hører den gamle definisjon av ekteskapet (consortium omni vitae, divini et humani juris communicatio) så må en uvilkårlig tenke på det kristne ekteskap. Mannen var husherre, men ikke tyrann. Kvinnen var hans ektefelle i ordets videste betydning, hun stod i rang og verdighet, om enn ikke i makt, ved hans side, jevngod med ham. «Ikke noe folk i den gamle verden, grekerne ikke unntatt, satte kvinnene på en så verdig plass i samfunnet som romerne. Det kvinnelige kjønn var etter romernes oppfatning ikke bare fullt jevnbyrdig med mannen og var derfor ikke i sosial henseende satt tilbake på noe vis, som hos alle førromerske folk, men kvinnen var gjenstand for høyere aktelse og stod et trin over mannen. Den strenghet hvormed en voktet over decorum både overfor kvinnene og hos dem, den ømfintlighet som en viste med hensyn til sistnevnte forhold, den høyere sedelige renhet, som en forlangte av kvinnene, den innflytelse en innrømmet dem, grunnsetningen om engifte, som var egen for romerne fra gammel tid — disse og andre trekk tyder klart på en høyst verdig oppfatning av kvinnens kall og verdighet (Ihering). Ved siden av Pater Familias står den romerske Matrone. Hennes makt er av rent menneskelig, moralsk art i motsetning til mannens, som er juridisk begrunnet. Og derfor strømmer der ut fra henne en trøstende følelsesvarme, som fyller hele huset. Hun er midtpunktet for det menneskelige element i den romerske tilværelse, hun er beskytterinnen av de moderlige rettigheter overfor det mannlige overherredømme.
Den gamle tukt og skikk bestod ikke lenge. Det strenge og kyske familieliv var grunnlaget for den eldste romerske statsdannelse og innebar alle muligheter for folkets vekst og erobring. Men herskerfolket var av en helt annen karakter enn erobrerfolket. Riktignok vant Rom en hel verden, men likså sikkert tok det skade på seg selv, både på legeme og sinn. Vel betvang romerne de østlige middelhavsfolk med sverd, men selv kom de til å ligge under for det farligste av Østens våpen: dets forfinelse og fordervethet. På alle områder fikk løse seder og ubeherskethet innpass i Rom. Mest skjebnesvanger var oppløsningen av de gamle familiebånd, som tydelig kom til syne i den stadig tiltagende prostitusjon, i konkubinatsforhold, i kjønnslige perversjoner og utsvevelser av enhver art. Det gamle tuktige og verdige samliv mellom ektefolk vek plassen for en ubeskrivelig villhet og frivolitet. Mens ekteskapet før bare ytterst sjelden ble oppløst, hørte ekteskapsbrudd og skilsmisse no, tross lovene, til dagens orden. Samtidig avtok naturligvis folkets fruktbarhet i en uhyggelig grad. I en rekke lover prøvde staten å oppmuntre, ja, til slutt å tvinge, borgerne til å formere seg. Allerede de grachiske åkerlover tok denne sak opp, og seinere med stadig større styrke Cæsar og Augustus. Kronen på disse reformforsøk var den såkalte «Lex Julia et Pappia Poppea», som gjorde ekteskap og forplantning til ubetinget borgerplikt. Men hverken løfter eller trusler hjalp mer. Folket gikk med raske skritt sin undergang i møte. Raseblandingen tiltok, de gamle romer-ætter døde ut, og nasjonen hadde ikke annen måte å opprettholde og fornye seg på, enn å frigi treller og gi fremmede borgerrett. Etter hva Tacitus beretter bestod folket av nesten bare frigitte, og i hæren fantes ikke ekte romere unntagen i høyere stillinger. Til slutt fortrengte de fremmede de mindre fruktbare romer-ætlinger fullstendig, og dermed er Roms saga endt.
Germanerne er romernes arvtakere i historien. De første skrevne vitnesbyrd vi har om dem stammer fra en romersk forfatter i imperiets forfallstid: Tacitus. I hans berømte bok Germania leser vi skildringer av germanernes slektsliv og slektspleie.
Germanernes berøring med romerne innskrenker seg ikke til at de gjennom århundrer kriget med dem for så i sein tid å bosette seg på romersk grunn og anta romersk kultur. Der er i det siste brakt bevis for at romerne i forhistorisk tid gikk i lære hos germanerne. Især var det, som den kjente historiker har vist, på bygningskunstens område at romerne mottok viktige impulser fra germanerne. Sine festninger og voller, sine skanser og borger var det særlig de hadde de nordlige stammer å takke for. Eller skulde forholdet være et helt annet? Kan det tenkes at den påfallende overensstemmelse mellom romersk og germansk bygningsskikk må føres tilbake til det opprinnelig indo-germanske (eller som en i dag vilde si: nordiske) raseslektskap? Dette spørsmål reiser seg også i en helt annen sammenheng, nemlig i forbindelse med de to kulturkretsers sosiale organisasjon i gammel tid. Og her får vi positivt svar. Den patriarkalske gentilforfatning hos de gamle germanere er, som Ihering sier, «så umiskjennelig identisk med det gammelromerske husherredømme, at en deri må se en levning av det opprinnelige rettsfellesskap hos de indogermanske folk». Felles rett er felles rot. De gamle romere og de gamle germanere er skudd av samme tre. Det bilde som Tacitus gir av germansk slektsliv gjelder sikkert i alt vesentlig også for det opprinnelige romerske bondesamfunn. Vi gjengir det her som et vitnesbyrd om de krefter som løftet Rom opp til verdensriket i oldtiden, som løftet germanerne opp på Roms trone i mellomalderen og i den nyere tid, og som kan løfte oss i dag opp til byggere og herskere av et nytt, framtidig rike:
Der hersker et strengt ekteskap, og ikke noe er mer rosverdig for deres karakter. Germanerne er nesten de eneste av alle barbarfolk som nøyer seg med én hustru, unntatt noen få som ikke av ukyskhet, men for sin adelige slekts skyld inngår flere giftermål. Bruden har ingen medgift til sin husbond, derimot brudgommen til bruden, foreldre og slekt tar imot gavene — som ikke er bestemt til kvinners lyst eller pynt, men består i kveg, en sadlet hest, skjold, spyd og sverd. Med slike gaver mottas hun som hustru, hun selv overrekker til gjengjeld et stykke våpen til sin ektemann. Dette betyr for dem det sterkeste bånd, en hemmelighetsfull vielse, en trolovelse for gudene. Forat kvinnen ikke skal tro at hun er utenfor mannens tapperhet og krigslykken får hun ved bryllupet et valgspråk som sier at hun skal dele mannens nød og fare og bære både fredens og slagets dag sammen med ham. Til dette manes hun av tyren under åket, den sadlede hest og våpengavene. Ektefellene lever i fast tukt, uten å fristes av forføreriske skuespill eller opphissende selskaper. Skrifthemmeligheten kjenner hverken mann eller kvinne til. Ekteskapsbrudd kan telles hos disse folk. Å begrense barnetallet eller drepe et nyfødt barn avskyr de. Gode seder gjelder, for dem mer enn gode lover annet steds. Nakent vokser barnet opp til den legemsbygning vi forbauses over. Moren skyver ikke sitt barn over på barnepiker eller ammer, men nærer det ved sitt bryst. Den lille herresønn skjelnes ikke fra den lille trellesønn, de nyter den samme ømhet i oppdragelsen, holder til blant de samme husdyr og i samme sølen, inntil årene skiller de frie ut, og deres gjerninger viser hvem de er. Seint, og med friske sansers ild, kommer de unge til samleie. Kraft parer seg med modenhet, og foreldrenes kraft lever opp igjen i barna. Søstersønner står i samme rang hos onkel som hos far, men arvtakere er sønnene; testamenter er ukjent. Hvor sønner mangler, tilfaller arven først brødre, derpå fettere, onkler. Jo flere nære og fjerne slektninger, jo mer velsignet er alderdommen.
Til en viss grad må ethvert forsøk på å skape en ny generativ kultur bygge på de samme grunntanker, som har vært rådende i alle tiders slektslovgivning. Dette betyr ikke at vi skal gjenta i ufri etterlikning de gamles systemer. Det vil ikke si at vi skal stenge oss inne i en kinesisk forfedrekultur eller indisk kastevesen, eller at vi skal strebe etter å fylle jorden med vårt avkom som de gamle hebreere, eller at vi skal slå de ikke ønskelige barn i hjel som spartanerne, eller opprette et romersk husherredømme i våre familier. Fornyelsen kan bare skje i vår egen tids ånd. Det hindrer ikke på noen måte at vi lærer av de erfaringer som er gjort før oss. — Det er betingelsen for oppbygging av en evgenisk stat, at en tilegner seg historisk bevissthet. Hvilke midler vi bestemmer oss for, og hvordan vi når fram til en praktisk løsning er et spørsmål rasehygienen har satt seg som mål å løse.
Den første grunnsetning for all generativ kultur er en øking ay de verdifulle befolkningselementer. Det kan oppfylles i kraft av en sterk biologisk ansvarsbevissthet i folkets førende lag. Med førende lag menes ikke den pengebesittende overklasse, men de beste elementer innen alle stender: de intellektuelle, de ervervsdrivende, håndverkerne, arbeiderne og bøndene.
Generativ ansvarsbevissthet og generativ verdibevissthet må i våre dager vekkes ved biologisk opplysning. Den vitenskapelige forskning på disse områder må dyrkes ved særlige statsinstitutter og laboratorier. Arvelære og raselære må bli kjernefag på alle skoler og universiteter. Særlig den biologiske undervisning av de unge kvinner må vies omhu. Der må læres respekt for og glede ved den generative oppgave.
Men det nytter ikke med opplysning alene. En må også ved praktiske foranstaltninger oppmuntre individer av god slekt til å stifte familie. Det skal ikke være forbundet med økonomisk straff å sette biologisk verdifulle barn til verden.
I forholdet til den såkalte mindreverdige, må den evgeniske bevegelse naturligvis la all individuell humanitet råde. Men det må kreves at der sondres mellom individet som enkeltvesen, og individet som slektsvesen. Oldtiden anerkjenner ikke denne sondring, men avskar de individer som ikke holdt mål i sunnhet og velskapthet fra å leve opp i det hele tatt. I sin misforståtte menneskekjærlighet har vår tid ikke sett noen helligere oppgave enn å hjelpe alt som er født av mennesker til å utfolde seg så fritt og sorgløst som mulig — også i forplantningsmessig henseende. Den evgeniske bevegelse bryter med begge disse prinsipper, og forlanger at individer som må antas å få mindreverdig avkom, nok får leve opp, men må hindres i å forplante seg. Når det gjelder å slå fast den arvelige mindreverdighet, er den største forsiktighet på sin plass, og en må derfor inntil videre innskrenke seg til å behandle de groveste tilfelle av arvelig belastning, idioti og imbecilitet og annet som gjør individet udugelig eller endog skadelig for samfunnet.
Den evgeniske bevegelse har alltid og overalt et begrenset sosialt legeme, et folk, til virkefelt. Dens oppgave er å forvalte de biologiske verdier, som folket eier, på beste måte. Det er derfor naturlig at den vil søke å danne seg et bilde av befolkningens biologiske sammensetning og beskaffenhet. Her vil selvsagt den beskrivende antropologi måtte gjøre det første arbeid. Dernest vil en så gå over til en nøyaktig registrering av hele nasjonen.
Er folket sammensatt av relativt ensartede raseelementer, f. eks. av overveiende «hvite» (nordisk, alpin, dinarisk, mediterran) har ikke evgenikken noe å bemerke til blanding innen nasjonen, unntatt i tilfelle hvor forplantningen av mindreverdige i det hele tatt søkes forhindret. Den vil heller ikke ha noe å innvende mot at landets borgere inngår ekteskap med utlendinger, som hører til en beslektet rasegruppe. Den moderne evgenikk har altså ikke overtatt de gamles begrep om «fremmede» og utelukker ikke ekteskap tvers over de nasjonale grenser, slik som mange slektslovsystemer i oldtiden gjorde (f. eks. som vi så hebreernes og spartanernes). Istedenfor det nasjonalistiske fremmedbegrep setter den et biologisk, og forlanger at slektsforbindelser må unngås mellom individer som rasemessig står hverandre fjernt. Land med en relativt sett ensartet befolkning, vil i sin immigrasjonslovgivning måtte ta hensyn til dette evgeniske krav.
En første utformning fikk disse biologiske prinsipper i det norske program for rasehygiene, som ble lagt fram for offentligheten på et møte i Medicinerforeningen 1908. Det ble etter innbydelse av den franske senatspresident Doumer lagt fram på det internasjonale møte i Paris 1913 og vedtatt i prinsippet. På et landsmøte i Oslo 1915, under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen ble det vedtatt i følgende form: Forebyggelse av rase- og folkesygdommer som statsoppgave.
Men det ble dessverre lite gjort for å løse denne oppgave, og dette til tross for at det norske program fikk tilslutning fra framstående fagfolk over hele Europa, således professor i anatomi ved universitetet i Berlin dr. Hans Virchow; greve De Lapouge, Paris; professor ved universitetet i Paris, Apert; professor i Helsingfors, Harry Federley; professor E. W. Mc. Bride, South Kensington; professor ved universitetet i Freiburg, dr. med. Aschoff; dr. med. Zinser, Køln; direktør for Institute of Science and Industry i Melbourne, Australia, sir G. H. Knibbs; professor ved Kaiser Wilhelm Institutet i Berlin, Eugen Fiscber.