Rasehygiene/Innledning

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Dybwads Forlag (s. 13-19).

Man har kalt vår tidsalder teknikkens epoke, «maskinalderen», og man har sett dens storhet og styrke i fremgangen på det tekniske område.

Sikkert gir denne fremgang vår tidsalder et preg forskjellig fra andre epoker i menneskeslektens historie, men det lar sig på den annen side ikke nekte, at hele denne tekniske virkelighet mangler livets egentligste og fornemste signatur. Denne maskinverden utgår vel fra menneskehånd, men den er i og for sig livløs, mekanisk og umenneskelig, ja der finnes pessimister som spør om den ikke i grunnen er menneskefiendtlig, om ikke det moderne livs mekanisering er en fare for mennesket selv, dets helse og lykke.

Hvordan det enn er har det sine betenkeligheter å opkalle vår tidsalder efter et fenomen som vel er svært iøienfallende, men som er begrenset til den livløse materie.

Foruten teknikken er det nemlig en annen kjensgjerning som utmerker vår epoke fremfor alle andre, og det er en høist vital og menneskelig kjensgjerning. Vi sikter til det nye biologiske syn, som i vår tid begynner å gjennemtrenge alle vitenskaper og også vinner herredømmet i den praktiske tenkning. Det biologiske syn vil, det håper vi iallfall, bli det viktigste særmerke på vår tidsalder. Biologien bør bli epokens levende og fruktbare nyskapning som historien vil komme til å berømme, når de tekniske opfinnelser forlengst er glemt eller overfløiet.

Den biologiske forskning bygger på enkle, uomstøtelige fakta. Jo mere man studerer naturen, desto mere vil man finne at den er preget av lovmessighet, sammenheng og likevekt. Alle prosesser står mere eller mindre i kontakt med hverandre, stoffene skifter til nye former og tilbake til de gamle igjen. I alle utgaver har naturen gitt uttrykk for sin skaperkraft, fra de enkleste encellede organismer til de høist kompliserte, og hver dyreart har sin bestemte biologiske misjon, sin levemåte som den er tilpasset, og sin spesielle opgave å løse i naturens husholdning.

Hvordan har nu de forskjellige former oprinnelig utviklet sig? Har de utviklet sig av en og samme stamform eller av forskjellige stamformer? Finnes der i det hele tatt en sammenhengende utvikling innen dyreriket? Og hvordan er det med menneskene, «nedstammer» de direkte fra dyrene, eller dreier det sig bare om «beslektede» skapninger? Forskningen kan ikke gi definitivt svar på disse spørsmål, men må nøie sig med å fremsette mere eller mindre vitenskapelige hypoteser.

Den organiske utvikling, evolusjonen, bygger bl. a. på to krefter: Forplantningsdrift og utvalg. Den første fører til tallmessig forøkning, den annen til verdimessig forøkning. Darwin forklarte utviklingen fra lavere til høiere former på den måte, at naturen gjør et utvalg av de beste, mest tilpasningsdyktige individer, og lar de andre mindre tilpasningsdyktige, gå til grunne. Dertil bestod efter Darwins mening en direkte sammenheng og forbindelse mellem kroppssubstansen og arvesubstansen, slik at individenes levemåte hadde en direkte virkning på det arvestoff som førtes videre. Senere er denne «Lamarckianske» del av Darwinismen forkastet, likesom hele teorien ansees utilstrekkelig til forklaring av evolusjonen. Ved plante- og dyreeksperimenter har man påvist at seleksjonen nok har en virkning, men en begrenset virkning, og at dermed grunnlaget for Darwins lære falt bort. På den annen side har det vært sterkt kritisert at forskerne har begått den grunnfeil å rykke forsøksdyrene ut av sitt naturlige miljø, og således undra dem selve utviklingens bærende prinsipp: Kampen for tilværelsen.

Kan forskningen påpeke mere eller mindre åpenlyse feil ved Darwinismen, kan man ikke si det er lykkes den å sette noe bedre isteden, og man sitter tross alle angrep igjen med en sterk følelse av Darwins udødelighet.

*

I enhver sammensatt befolkning, som f. eks. det menneskelige samfund, spiller utvalget — seleksjonen — en avgjørende rolle. Jo strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde sig.

Dette utvalg blandt de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten blev oprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som blev anvendt til dette var hardhendte, til dels efter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å fremelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måle sig med de gamle i barbari.

En ting er at menneskene har lært å beherske naturen, en annen ting er at denne makt kan misbrukes og har vært misbrukt. Og naturen har reagert. Naturen lar sig ikke ubegrenset «forstyrre i sine cirkler». Mister den først tålmodigheten, kan den hevne sig fryktelig. Enhver utvikling bort fra de naturlige forhold er farlig. Og efter som menneskene gikk frem i civilisasjon — et begrep som ikke er identisk med kultur — ophørte de oprinnelige, selektoriske faktorer å virke. Dermed var naturens rytme, som hittil hadde rådet, forstyrret, og istedenfor de selektoriske, satte der inn en rekke antiselektoriske prosesser, som fra forskjellige kanter begynte å underminere menneskeslekten. I våre dager har denne utvikling mot naturen nådd sitt høidepunkt.

Man føler sig fristet til å spørre om det er selve fremskrittene på de forskjellige områder: Medisinen, kjemien, fysikken, økonomien, teknikken, pedagogikken, som er årsak til dette. Vel neppe. Kirurgiens seire, opdagelsen av sykdomsvekkerne og fremskrittene på individualhygienens og folkehygienens område skulde tvert om ha redusert antallet av syke og samfundsudyktige i en betraktelig grad. Sikkerlig er også megen nød blitt lindret, mange sykdommer helbredet og epidemier bekjempet, boligene er blitt mere menneskeverdige, levestandarden hevet etc. Det er ikke civilisasjonens mangfoldige og utvilsomme fordeler det er tale om. Det betenkelige er at fordelene har sine skyggesider, at fremskrittene har ført med sig mangler av til dels meget alvorlig karakter.

I sin iver for å avhjelpe lidelser og nød har menneskene kommet i skade for å øke elendigheten. Istedenfor å redusere antallet av livsudyktige, er menneskene kommet i skade for å øke antallet, likesom kontingenten av forbrytere, åndssvake, morone etc. ikke er sunket, men steget. Tross de ypperlige midler som er skaffet til veie, de tekniske metoder, de vitenskapelige nyopdagelser, er det ikke lykkes menneskeheten å nå lenger i helse og kraft, ja kanskje ikke engang i menneskelykke.

Man var ikke opmerksom på det enkle faktum at de sociale og hygieniske fremskritt ved siden av sin utvilsomme berettigelse innebar en biologisk fare, i form av en «unaturlig» beskyttelse av det svake. Dertil kom andre kontraselektoriske prosesser: Industrialiseringen, decimeringen av landbefolkningen, den kvalitative barnebegrensning, kvinnens emansipering og flukt fra hjemmet — alt sammen en fare for slektens biologiske beståen og et angrep på det gode arvestoff.

Slik gikk det for sig at samtidig som utviklingen gikk fremover, blev menneskeheten selv stående stille, eller gikk endog tilbake. Efter å ha samlet erfaringer gjennem tusener av år, erfaringer om hvordan slekten best bevares mot forfall, og hvordan livet bør anlegges for å opnå den største grad av sundhet og styrke — kom menneskene en dag så langt at de syntes de ikke hadde bruk for denne visdom lenger. Det var da de begynte å anlegge byer, og grunnlegge skoler, det var da de stablet visdommen sammen i lærebøker og dermed lot den gli ut av bevisstheten.

Menneskene — kvalitativt sett — har ikke greid å følge med i civilisasjonens rivende utvikling, fordi civilisasjonen fornektet selve grunnlaget for fremgangen: De sunde, livsdyktige slekter. Uminnelige tiders erfaringer gikk tapt da menneskene i sitt overmot trodde å kunne heve sig over naturens sammenheng, da det biologiske syn blev erstattet av det intellektuelle, da visdommen blev erstattet av — vitenskapen.

Man vil innvende at menneskeheten ikke plutselig kan søke tilbake i sin utvikling og kopiere forgangne tiders livsforhold. Utviklingen går alltid videre, peker fremover. Og vi kan med de fremskritt som engang har funnet sted, ikke opta i ufri etterligning de gamles seder og skikker og deres levemåte i sin helhet. Men hvad vi kan og må gjøre, <i<>det er å anerkjenne forfedrenes grunnsyn i mange livsviktige spørsmål, et grunnsyn som møisommelig er bygget gjennem generasjoners erfaringer og skuffelser, og som gjelder idag like fullt, tross alle fremskritt og all civilisasjon.

I og med den biologiske forskning som nu er i gang, har vår tid funnet en naturvitenskapelig bekreftelse av de gamles visdom. Denne visdom ført ut i sine praktiske konsekvenser kan betinge en opgang for menneskeheten som den før ikke har drømt om.

*

Den biologiske forskning lærer oss at all kultur i sin dypeste grunn er et organisk anliggende, at kunsten, filosofien og diktningen blir verdiløse, hvis de mennesker som skapte disse ting går til grunne. Kultur er ikke ruiner eller historiske dokumenter, men en levende kraft som fødes og dør med dens skapende elementer. Man sier at kulturverdiene lever videre, javel, men i kraft av hvad? Bare i kraft av nye, levende menneskesinn. Det kan ikke nytte at verdiene er skapt, hvis de ikke leves, hvis ikke idealene virkeliggjøres.

Kulturen bæres som regel av et bestemt folk, av bestemte raser. Hvis man en dag fant på å ta negerbarn og opdra dem nøiaktig slik som vi er vant til med våre barn, da vilde den neste generasjon tale vårt sprog, forføie over vår viten, overta vår levemåte, bare ikke vår kultur.

Forutsetningen for kulturens beståen er en arvesund slekt og et tilstrekkelig barneantall. Her som i naturen for øvrig gjelder de samme lover om barnetall og utvalg. Det kan ikke nytte å betrakte menneskene som en undtagelse fra naturens regel. Det kan heller ikke nytte å erstatte et eventuelt dårlig arvestoff med gode omgivelser. De beste forhold er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men vil bare virke innenfor arvestoffets ramme. Dårlige arveanlegg kan ikke utryddes ved de mest ideelle omgivelser.

Å sørge for at individer som engang er kommet til verden gis de beste chanser til utfoldelse, og lærer at de ikke må forsynde sig mot helselærens aller elementæreste krav — det er hygienens opgave. Å sørge for at kommende generasjoner fødes med så gode arvemessige muligheter som mulig, det er rasehygienens opgave. Hygienen og rasehygienen må arbeide hånd i hånd, noe som hittil dessverre har skjedd i altfor liten grad. For begge gjelder at det forebyggende moment må settes først, og at det gjelder å bevare det friske menneske.

*

Rasehygienen er en bevegelse som har støtt på sterk kritikk og motstand, særlig innen visse intellektuelle kretser, som bekjemper rasehygienen med den samme fanatisme som de beskylder rasehygienen for å ha.

Bl. a. har man bebreidet rasehygienen at den står og faller med vurderingen. Hvem er den «ideelle» type? Hvem er det som skal forplante slekten? Imidlertid er det ikke rasehygienens opgave å fremavle noen standardiserte normaltyper. At rasehygienen vil fremme de arvesunde slekter og redusere de arvesyke, er ikke det samme som å utpeke en bestemt «avlstype». Man har også villet innvende at det er vanskelig å trekke noe skarpt skille mellem høiverdig og mindreverdig. Selvsagt er dette vanskelig, likesom det ofte kan være vanskelig å trekke noen eksakt grense mellem «normal» og «unormal». Alt dette kan dog ikke forhindre at der finnes normale og unormale mennesker, likesom der finnes utvilsomt høiverdige og utvilsomt lavverdige typer

Det er også blitt anført at rasehygienen betyr et kunstig inngrep i naturens orden. Det er å stille saken på hodet. Rasehygienen vil tvert om hindre de kunstige inngrep. Eller rettere sagt, den vil hindre at de kunstige inngrep får altfor skjebnesvangre følger for samfundet. Det er ikke rasehygienens mening å stille sig i veien for fremskrittet og bekjempe humanitet eller barmhjertighet. Selv det skrøpeligste liv bør beskyttes, men under den forutsetning at skrøpeligheten ikke må overføres videre til nye slektledd. Har den humane tidsalder lært oss at intet liv er så verdiløst at det ikke bør beskyttes, så har rasehygienen lært oss noe nytt: Å skjelne mellem retten til å leve og retten til å gi liv.

H.M.