Prinsessen som ingen kunde målbinde

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Folksagor Carl Larsson 021.jpg

Det var en gang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunde målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunde gjøre det, skulde få prinsessen og halve kongeriket attpå.

Det var nok av dem som vilde prøve sig, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinda til kongsgården stod ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunde ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde sig men ikke kunde, de skulde sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans — han vilde ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, vilde de ut og friste lykken, og se om de kunde vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

De de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjæreunge.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte han.

«Hvad fant du?» spurte brødrene.

«Jeg fant en død skjæreunge,» sa han.

«Fy, kast ’n! Hvad gjør du med den?» sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han op.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte han.

«Hvad fant du nå?» sa brødrene.

«Jeg fant en vidjespenning,» svarte han.

«Pøh! Hvad skal du med den? Kast ’n!» sa de to.

«Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også op.

«Gutter, jeg fant, jeg fant!» sa han.

«Nå, hvad fant du nå?» spurte brødrene.

«Et skålbrott,» sa han.

«Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!» sa de.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,» svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et krokete bukkehorn, og like efter fant han maken til det.

«Jeg fant, jeg fant, gutter!» ropte han.

«Hvad fant du nå da?» sa de andre.

«To bukkehorn,» svarte Askeladden.

«Sj! Kast dem! hvad gjør du med dem?» sa de.

«Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,» sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

«Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» ropte han.

«Det var da svare til finning på dig! Hvad fant du nå igjen?» sa de to eldste.

«Jeg fant en blei,» svarte han.

«Å kast ’n! Hvad gjør du med den?» sa de.

«Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården — der hadde de nylig bredd gjødsel, — bukket han sig og tok op en utgått skosåle.

«Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» sa han.

«Bare du fant litt vett til du kom fram!» sa de to. «Hvad var det nå du fant igjen da?»

«En utgått skosåle,» svarte han.

«Isj da! Det var noe å ta op også! Kast ’n! Hvad gjør du med den?» sa brødrene.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,» sa Askeladden.

«Ja, du ser ut til det du!» sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

«God dag,» sa han.

«God dag igjen,» svarte hun og vridde på sig.

«Det er fælt varmt her,» sa han.

«Det er varmere i glohaugen,» svar te prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellemste.

«God dag,» sa han.

«God dag igjen,» sa hun og vrikket på sig.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
(kilder: «Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått, den,» svarte gutten.)

«Det er fælt så hett her,» sa han.

«Det er hetere i glohaugen,» svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, — og så var det fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

«God dag,» sa han.

«God dag igjen,» svarte hun og vrikket og vridde på sig.

«Det var da godt og varmt her,» sa Askeladden.

«Det er varmere i glohaugen,» svarte hun; hun blev ikke blidere for det den tredje kom.

«Det var råd å få stekt skjæra mi der da?» spurte han.

«Jeg er redd hun sprekker,» sa kongsdatteren.

«Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,» svar te gutten.

«Den er for rum,» sa hun.

«Jeg driver i en blei,» sa gutten og tok fram bleien.

«Fettet renner av henne,» sa kongsdatteren.

«Jeg holder under dette,» svarte gutten, han synte fram skålbrottet.

«Du er så kroket i ord du,» sa prinsessen.

«Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,» svarte gutten, og tok op det ene bukkehornet.

«Nei! nå har jeg aldri sett maken!» ropte prinsessen.

«Her ser du maken,» sa gutten, og tok op det andre.

«Jeg mener du er utgått for å målbinde mig, du?» sa hun.

«Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,» svarte gutten, og drog fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

«Nå er du min,» sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.