Ny Hungrvekja/II

Jan Prahl

Ny Hungrvekja

J. D. Beyer, 1858 (s. 24-65).

Me hava ovanfyri sjet norrönleikinn i framstig hjá oss; — me kunna sjá, hvar hann vil enda. — Ein kann segja, at detta framstig til dessa tidir hevir gerdst av nattur, av sig sjalft meir enn medvitandi. Norrönleikinn byrjadi med detta: inki at vilja vera danskleiki, elr, hvat er dat sama, inki at vilja vera undirdansk; hann er nu kominn til detta: at vilja vera sann norrönleiki; og einngáng vil hann ná fram til detta mál som dat retta. — Men i livit at dat mannliga samband möta me timabil, hvari dat i byrjunni utan umtenking,^[1] utan medvitan gerandast framstig krevr medalkoman av mannins fria skyn. — Og detta timabil möta me nettupp dar, hvar dat uimotsegjanda, sanningin, genum visindit^[2] skyts upp yvir ginungagapins tráandi evni,^[3] og synir klárliga bædi midit som natturin vil og veginn til at ná fram til dat.

Difyri kunni inki tykkjast likligara, enn um Nordmennirni gávu ovlig gaum á hini domar av visindin, deirra forna uppreist av eitt gullaldarbokverk og deirra sannröynda eign og bruk og hevjan upp dann dag i dag av dat mál, hvari detta gullaldarbokverk verdr lesit; di at dessa endalyktir göyma sanningin, som klárliga synir bædi midit, som Nordmennirni ljota stevna fram mot, og veginn, som dei hava at ganga. — Inki kunni tykkjast likligara, enn um heila tjodin gerdi samlag, fyri vid megandi rád at lysi á heimstingit dessa domanna sanning; — enndo dei djærvasta laup fyri at ná og nöyta aldin^[4] som dessa visindagreinir hava borit, kunna bert synast hverjum fullkomliga natturlig, som kennir folkins gamla saga, dess sambandssaga, og dess glymjandi skröytord nu til dags.

Men me hava sjet undr! me hava so litit sjet likindi til röyving,^[5] at me enndo inki hava sjet minsta likindit til gaum.

Alt dat, som her i landit likligast átti at ganga framanfyri og draga med sig: studentarni, stortingit, sambandit til folkaupplysingarfremdinn, gevir oss utan blygsl dömi.

Studentarni, som skuldi vera, og som ogso verda kalladi merginn av landsins ungdom; som skuldi hava vit á gullaldarbragd^[6] og á verdleikinn av eitt tjodligt gullaldarbokverk ; som nettupp vid deirra uppeldi ogso skuldi vita hvorleid tjodirna og tungumálin standa til hvoronnur, synast bert litit röyvdi av hina endalyktir. Dei savnast fyri at röda um latinsk stil, fyri at lysa sinn vilji vid eitt stortingsrád; men dat knettr inki i deim, hvar dar talast vm eitt lagaframvarp um at taka tjodinnar gullaldarbokverk upp bland deirra röynislutir;^[7] hvar dar talast um eitt framvarp, som skuldi hjálpa til fremdi at tjodartungunni. Dei hava dömd sig sjalv til at hædast av sogunni, um dei inki snöggliga sökja at böta, kvat dei hava brotit; vm dei inki hedan geva betri gaum á tidinnar tilkall i dessa greinir; - Islendingarni hava alt feid deirra dom.

Stortingsmennirni av 1857, dei av tjodinni utvaldi, hveim hennar hæsti trádomar eru gevni i hendir, eru dei detri? nei! ogso dei eru uröyvdi av hina endalyktir. Einn mann, runninn ur tjodinni sjolv, med akademiska ábyrgslur^[8], rettir eitt framvarp til tingit, at folkins gullaldarbokverk, hvess mál talast i dag kringum i bygdirna, mátti verda lærigrein i skularni og lutandi undir examen artium, berr dat upp med vitug ord og leidir dat vel i ljos; - einn sparar inki á tid, fyri at tinga um latinsk stil, men spillir inki, fyri makliga at verda dömd av sogunni, tvau ord á hitt framvarp av Ásmund Olafsson Vinje. I 1860 som 1811 er ungdominn i Noreg soleid lika at 18 árs alllrinn stengd uti frá Eddurna og sogurna; i 1860 som i 1811 er dat tilfellit og dann fávisi ungdoms fri vilji, som skal opna hánum dei heilagasta rit og ráda fyri hovudmálin i hans andliga uppeldi. Me spyrja inki ettir einn og hvar; me spyrja ettir hini menn, som so opta hava synt, at dei skyna tjodinnar heidr og gagn; hvar váru dei i dei dagar, dá mángeinn i landit gekk langandi og væntadi Vinjes framvarp lagtekit. Hvar váru dei i dei dagar, dá folkit gleddi sig vid grödit á markirna, men minst vonadi, at dess fulltruar i sama timinn dömdi kann henda mángeinn av dess synir til enn i mannsaldrar stori og vaksni at liggja vid arinn og bita kol, som verda brennd av dei lakasti stavkarlar i andins heim, i stadinnfyri vid skynsemd at gera dat lettasta og kortasta stig til at reisa dei ur saurin, fyri einn dag ljosi og hági at Iátast inn á deirra andligi odal og eigi.

Sambandit til folkaupplysingarfremdinn segir i sin fyrsti lagstad, at dess endamál avbragdsliga er at vekja folkaandinn. — Me hava sjet litit likindi til slikt; sambandit hevir inki verkat fyri málfremdinn, som do i dessi tid er tjodinnar vigtugasta málevni; - at Ivar Ásens ritgerd um „Dannelse og Norskhed“ vard tekin upp i „Folkevennen“ vid endinn av hitt fyrra árit stöypir inki kærimálit, likasolitit som at dat i ár hevir tekit upp hans Fridtjovs saga; tvertum, dessi atferd sjolv stydr dat. — Sambandit hevir enn inki nog sannfört fyri folkit málfremdins verdleiki og vera vid at spreida ut bland almugamanninn alt, hvat Ásen hevir ritit i og um nörronmálit; dat hevir enndo gert visbendi^[9] til at verka beint imot tjodarandins veking og uppreist; dat heldr fram med av all mátt at spreida kugandi danskleiki; dat danskar dann eina svenska bokin ettir hin, og dá detta inki hevir totts nog, hevir dat styviliga gengit i samlag, inki med eitt, nei dat var inki nog! men med fleiri upplysingarsambond i Danmork. Sjá! alt detta er do stussligt fyri dann gaumgevandi áskodari.

Men hvat kann orsakin vera at slik kyrrleiki og gaumlöysa elr at hin motstada,^[10] som darigenum byrtist fyri dat norröna málit? Hevir dat gengit her, som so vida annanstad, at vitskapinn hevir borit endalyktir i ljosit, hvess sanning og storleiki inki er skynanda av dann slekt, som er uppi og difyri heldr inki kunnu njotast med gagn? Elr eru dessa endalyktir ufullkomna og bert tilvisingir til, hvat dei einngáng vilja verda? Me svara: at dessa endalyktir med letti má vera skynandi av dann livandi slektin, hvess saga fyri so stor einn part nettupp er ordförit fyri trongin darum; og at tidin nettupp nu er komin, dá turftin lytr gerast fullnad. Me svara: at hina endalyktir inki eru ufullkomna elr bert utruandi tilvisingir; dei fullnögja hver skynsom krevjing. Me svara: al orsakin at hinn kyrrleiki elr gaumlöysa elr motstada er verknadinn av einn sagnararv:^[11] ein vyrding elr eitt nögi, som verr um danskleikinn. Ettir at danskleikinn hugsjonliga hevir lotit vika her i landit, glöymir einn, at ljosit, som einn lovar, heldr kemr frá ein rennandi enn bak tindarni löynd sol enn frá dann gladandi danska, hvarum einn veik og blikandi rodi enn minnir. Do! detta er inki undr; dat danska hevir i árhundrud verit eitt hugsjonarmál som folk dröymdi um heruppi; og me vita vel, at Germanarni bert seint ganga frá sinn sagnararv, kvat antin dei kallast villmenn^[12] elr sidhevdarar,^[13] antin dei veida i tjotandi skogar eir byggja i stákandi stadir.

Men hava me funnit orsokin at motstodunni mot dat norröna málit i ervisegnirna fyri danskleikinn, so láta me skrida til einn dom og tyding av deim! Me kenna ingi samhugar fyri dessa ervisegnir; difyri skuldi me kunna vera rettsyndi. Me eru fullkomliga vantrui, fullkomliga a-danoi; difyri skuldi me kunna ráda Dana-runin^[14].

Som me ovanfyri hava sagt, möta me bland Noregsbuarni tvæ tjodarkvislir. Me möta ein stor yvirmengd, som kallar sig dann norröni bondinn, og som er ættud frá dei gamli Nordmenn; - og me möta ein litil undirmengd, som fyri störsti partinn er ættud frá utlendingar og som kallar sig sidhevdandi Nordmenn.

I standit dessa tjodarbálkanna til Danaveldit og til dann danska sidhevdin og til kvarannan sin imillum eru veran og adalinn at detta sagnar-virki fyri Danskleikinn grunnud.

Standit at dann nörrona tjodin, dann norröni bondinn, vard inki soleid, som rettfylgjan av dat, danska stjornarförit^[15] kravdi dat. — Rettfylgjan av dat danska stjornarförit var at snöyda norrönatjodin fyri alla hennar eignir; dartil kom dat inki; ein eign, einn rett helt hun; og dat var dann eldsta og tjodligasta av alla; dessi tjodligasta eign var og sidstá dann einasta, som folkit var sig fullkomliga medvitanda; dessi eign var landit sjalft, dessi rett var odalsrettinn; dessi vard einn gard, som folkit tottist lukkuligt og tryggt innan; medvitindit um odalsrettinn vard samjavnt med tjodarvitindit. Men nidbrotit av denna gardinn var imedan övringarverkins^[16] allra natturligasta fylgja; og nær Danirni inki brutu hann, so lysir detta, at dei ottist fyri dann norröna tjodarvitan. Men detta vil inki segja annat, en at Nordmennirni, dann norröni bondinn, átti eitt riki innan Danarikit, var ein usigrud tjod trássandi Danaveldit. Diat kunnugt fyri alli at vera i ukrenkjanda eigi av einn rett, er alt eitt sjalvrædi, kvar trongt dat enn má vera; men undir ein framskridandi övring i lenstidum at verda i ukrenkjanda eigi av odalsrettinn, av grunneigarrettinn, lysir eitt tjodligt sjalvrædi, hvar trongt dat ellest mun hava verit; - og dat ábyrgdist detta sjalvrædis vokstr og fremdi. Men fylgjan av, at Norrönafolkit gerdi eitt eigit riki innan Danaveldit, var ogso, at dat vard uröyft av dann danskasidhevdin. Oll hvetjandi skuring^[17] helt upp utanfrá. Dat kraftuga innra livit kunni inki spretta og vaksa undir dat ovframanda loptslag: inki kunni dat heldr slokna. Difyri laut dat bert gjosa upp endr og gáng og med örgamall lit. Og lika at dessa tidir sjá me og höyra me opta um atburdar, som minna vm hina ungdomsgalna Odinslidir, hvarum me kunna lesa so mánga undrandi sogur. Opta höyra me duninn av duglig dragsmál; kappar stynja; konur skrikja; blodit rennr; brudir verda rövda; - og folkit veit at segja og syngja um slikt med fedranna tunga idag; - hverr hevir inki höyrt dess segnir og songar?

Do sjá me, at dar yard gert, hvat gert kunni verda fyri at drepa nidr Hvit. Eitt flatt og sterkt trykkitol^[18] skuldi knusa dei tjodligi formar fyri sidan at skapa evnin ettir eiginn tokknad og retta mot ein ætlud leid. Bondinn vard upplærd i Guds ord á Dananna mál; men lærdominn vard örlitill og dat uskynanda vid hánum var kann henda opta nettupp dat, som skuldi verda vyrdt som dat heilagasta; - hans eigit innra liv darimot, hans dagliga kennslur, hans bön i sorg og hans takk i gledi var tagall^[19] eir vard höyrandi som idag i dat sama málit, hvari Harald og Hákon og Thorkell og Njáll bádu til einn almáttug Gud. Dessi málljodir flugu um i lopti og sungu fyri hánum frá blauta barnsbeini; hann höyrdi dei av fedrum og frændum; i husum og haugum; i bergum og bárum; dei fylgdi hánum at kyrkjudyrni og toku imot hánum, dar hann steig ut; hvar dá hestatráv og elvarsus og huldrarlokk snart döyvdi ettirklánginn av ein Marimössa, medan einhvor bakvend visa flaut inn i hug hánum, fyri sidan at ljoda rundt kringum i byggdum og tagga bornin bædi dei stora og dei smá. Lika eins gekk dat med lag og rett: domarni vurdu sagdi á tingum i framant mál; sjalv skynadi bondinn dei inki; havdi at minnstu ilt vid at gera nokkur meining megandi; - og kaus vel difyri optast heldr at semjast sin imillum um mál sin enn skjota til skils at Danafutum; - og undir alt detta vard hann dessutan svivyrd av bymanninn, hveim bondi og gap váru einstydandi ord. Men fylgjan av slik myrkjandi trykk og trykkjanda myrkr var, at sjonin fyri trádomar og rett dimmdist alt meir og meir: folkit vard framant fyri sitt eigit oss fyri sig sjalft oss let til slut i tilhugarlöysa^[20] utan endi framandi stella, som dei vildi. — Dat toldi embættismannanna ofsi; let sina heilagasta eignir, kyrkjurna sina, verda tekna frá sig; tenandi sina tjodligasta ervisegnir let dat konunginn, „hann fadir“, ráda med alt og fyri alt. — Bert odalsrettinn helt dat; vitindit um denna kunni inginn trykk köva, ingin tru vinna; odalinn havdi i ein grá fornold konunginn sjalv lotit folkit ettir dess vilji halda som laglig; - detta kaupmál konung og folk imillum tykkir aldri hvorvit ur Nordmannanna hugsan; - og trátt fyri hans utistenging frá sidhevd, trátt fyri hans kuging á alli mátar, trátt fyri hans stjornarliga læging, var bondinn vid odalinn eitt riki innan Danaveldit og bergadi darvid fedranna samband og fedranna mál lika inn i vára tidir. - Soleid gerir odalsrettinn, som i Noregssogunni yvirhovudit, serliga hádsmuninn,^[21] spitit i samdandssogunni; og undir vannveldit váru Nordmennirni hugsjonliga, de jure, Danir; at röyndu, de facto, váru dei Nordmenn.

Men ettir alt detta verdr dat fáfengt i standit at dei eiginligi Nordmenn til dat danska veldit og dann danska sidllevdin at sökja nokkunn grunn til, at ervisegnirna hjá folkit skuldi verja med kraft um danskleikinn heruppi. — Di vel at marka! hvat ervisegnirna verja um, hevir verit fagnat med tilhugar, hevir einngáng verit trátt med kapp. Men me finna hjá Norrönatjodinni so litit tilhugar bædi fyri Danaveldit, som fyritrodandi dat gamla, tjodliga konungdömi, og fyri dann danska sidhevdin, som fyritrodandi sidlievd yvirhovudit, at me heldr finna tvertum - ein stor almennilig kennslulöysa, som audsynliga liggr hatit nærr enn kærleikinn.

Soleid kunna me dá vita, at dat er ovrángt detta, at sjá tilhugar og tráing ettir danskleiki i dann umstada,^[22] at bondinn nu til dömis vil kasta sin mállydska og taka dann danska. Dessi umstada lysir bert, at hann ettir frelsisskeidit hevir vaknat frá kennslulöysa til tráing ettir sidhevd. At hann, vaknandi ettir dann lángi dvalinn, i di hann fær sjon, strakst svivyrdir sin mállydska, dat er jau dat almenniliga natturlig-mannliga,^[23] og at hann i sin framleitan strakst gripr dat danska, som er dat nya, hann fær sjá, er jau natturliga grunnat i dei higgat til verandi tilstondum. Dat hevir inki at gera med tilhugar fyri danskleiki. Men vidkomandi tilhugarni fyri detta nya, som tilfelliliga er dat hjá oss enn standanda gamla danska, ljota me vel minnast, at dei enn eru altfor ungi, og i tillit til talit, som moguliga kenna dei, er detta altfor ringt og stendir á eitt altfor lágt stig, til at einn sagnararv at ollu skuldi kunna verda eitt duganda virki imot dann norrona mállydskan, — medan alt veginn, som avbragdsliga mun hava leidd til sliki samhugar, almenningsupplysingin i dat danska málit, nu er sannförd at vera ráng; (einn kann neita hvert ord, me hava ritit; me turv do inki annat prov, enn at sambandit til folkaupplysingarfremdin lætr Ivar Ásen genum sinn ritling „Dannelse og Norskhed“ greidt nog spreida ut lærdom um ugagnit og skadinn at ein utjodlig upplysing i sambandins eigit blad utan at mæla mot, - og at dat enn i ár hevir látit hann halda sin verksemd fram i dess tjonusta) - me kunna sona at vissu vita, at hin ránga upplysing vil verda stöypt av ein onnur og sonn, medan samtidugt avlinn til at spreida sanningarljosit aukast og hug á vitan og kunnátta^[24] veksr med dat; - i stutt mál: dann retta upplysing at dann norröni bondi, dat eiginliga folk, vil leida til vyrding og nytan og fremdi av dat tjodliga málit, soleid som me alt sjá ein hærri mentan^[25] gera dat, - og fyri folkins vidkomandi vil danskleikinn i sagnararvinn so litit njota ein verja, at tilfellit heldr vil verda radt gagnstadt; - lika eins som hann idag oldungis^[26] ingin hevir.

Men nokkut onnurleid stendir hin vetla undirmengd,^[27] som kallar sig dei sidhevdandi Nordmenn. Dessi eru almenniliga inki ættmenn av dei retti Nordmenn. Deirra fedr váru fyri störsti partinn Danir og Tydverjar. Einngáng vinnadi dessi fedr fyri sig sjalv vid at vinna fyri danski trádamar og hjálpa til at kuga dei tjodlig-norröna evnin. Dei sátu inni med ein sidhevd, og vid hennar fyrimunir^[28] kunni dei tagga og stadga dat fávisa bondafolk. At vissu var dat ogso fedrni at dessi undirmengd, kvess trádomar, - ettir at ættlid hvurvu burt, og onnur ny landvandist^[29] - umsidir vurdu gagnstaddi Dananna, og hvess limir darvid gerdist einn norrönleiks fyrsti, natturligi varnadarmenn^[30] og gengu dei fyrsta stig til eitt tjodligt sjalvrædi. Men dat var nettupp kærleiki at danskleikinn, storvyrding av hánum, som havdi dessi stig til fylgja. At ná upp til dann fulla hæddin av danska sidhevdinni og i fullt mal njota hennar gávur, trátt fyri tilseilelig burd og uppal i Danmork her elr i Danmork dar, var midit, som dei leitadi fram til; - og dat langa talmit^[31] fyri at ná fram til detta raid var dat, som eggjadi, idi dat byrtti deirra rett.

Soleid stod dann sidhevdandi undirmengd likayvirfyri Danaveldit og Danskleikinn. At hennar leiti var Dananavnit umskinit av ervisegnirna; - og detta er gengit i arv til mángi hennar synir, so at dessi i dag verja dann stendugt ufri og sykjandi danskleikinn i Noreg og kuga dei vaksandi norröna evnin.

Men livar me spyrja ura verdleikinn at detta sagnarvirki^[32] fyri dansklsikinn hjá oss, dá ljota me attr fyrst og fremst merkja oss, at hin undirmengd, kinn framandi tjodarbálk, som finnr livd^[33] attr um dat, alt meir og meir gengr upp i og blandar sig med dann stora yvirmengdin, dat eiginliga folk. Dat kemr inki lengr utlendingar og setr sig nidr i vári stadir; vári stadir få nu sini nyi innliyggir frá landit, og bondaættin kemr at ráda dar. Hin einstaka undirmengd hvervr burt; medan dann eiginliga tjodin er i fremdi og gengr ein sidhevd imöti. Me hava nu alt sjet dömi á dessi sidhevd. Me hava sjet nog fyri at kunna döma um leidin, hun vil fylgja. Me hava sjet menn ganga ut ur folkit, som eiga blominn av oll sidhevd, dann vitskapliga tenking, og me hava sjet nettupp dessi strida fyri at hevja folkamálit. — Men kvat bert fái nu gera, vil einngáng gerast eitt hovudmid fyri alli; — solin er alt runnin; hun skinr alt som ljosast i dolum; einn vil inki lengi kunna sova i geislum hennar. — Difyri, hvar trottugt enn hin undirmengd mun strida mot, so lytr hun do naudsynliga liggja undir fyri ovrevlit og endiliga halda upp at vera. Alt ur detta sjá me sona klárliga nog dat soguliga Danavirkit i nidfall.

Higgat til hava me do bert vist ein sogulig naudsyn. Sagnartruarna tykkjast kann henda enn bundni som retti sannindisvitni at döya fyri hugsjon sin; - me hava enn inki vist deim tilgagns at deirra hugsjon bert er ein lygn, inki strid eir offer verd. — Men höyra me hin rop, som ljoda tykkin og trugandi og spottandi nidr frá dat gamla Danavirki til dei enn ovfái talsmenn fyri dei sprettandi evnin at dann hevjandist norröni bondamuginn, so verdr dat eitt vandalaust verk at syna rotit,^[34] som dei halda á. Diat hin rop eru frá fyrst til sidst eitt skynlaust skrik, som bert klumsar vid dess döyvandi hvassleiki. Láta oss taka dessi rop, dessi nottvardarvers fyri oss og fella deirra dom. Láta oss taka dei fyri oss vid alljos dag og sjá dei i deirra skrinnleiki svart á hvitt utan at dimmast av nottligt myrkr eir döyvast av ludarglyminn. Evnin eru hardla fá og fátiklig. I stutt mál kunna dei verda sett fram i dessi gjaldgengda ördtöki, som einn ropar og hviskrar rundt kringum i landit: 1) Bondins mál er eitt skarvamál, uhöviligt fyri sidadi og mentadi menn. — 2) Trádomarni fyri detta málit höyra bert ungdomsmodit til; dei trjota med detta; dei hava ingin styd i sogunni. 3) Málkapparni i Noreg eru trongleikins og einstödingskapins tenarar. — Dessi evni verda nu dreitt á ymsum háttum og enda, som væntandi er, stendugt med ljomandi lov yvir danskleikinn.

Hvar sinn, som hevir nokkut skyn á máltilstondum her i landit, er, som væntandi er, feginn, at dat inki er hann, som einn fagr dag leidist vid at ljota döma slik vesal evni. Dat er jau som at gánga kringum i stadinn med hæsti daginn og sannföra fyri folk, at solin er runnin og stendr á himni, og at dei dröyma dessi gamli vardmenn,^[35] som enn ropa nottartiminn frá kyrkjustöplum. — Men dat helpr inki. Ovmángi lyda enn á dessi rop og vita difyri inki, hvat dann dyra lidin at sonnu lidr. Difyri lytr einn og kvar, um hans evni eru alt so ring, um hann bert vil verda launad med vantakk, láta höyra frá sig tidt og trátt fyri at minnstu at vekkja folk ur uvitindins roligi legr og fá dei til at tvila og granska um inki til strakst at verda truandi. Difyri vilja og me freista at gera várt til eitt betra skynandi og döma dessi Danomananna rop, hvari dei illmæla norronamálit, onka ungdomsmodit og kenna kappsmennirni fyri at tena trongleiki og einstödingskap.

Hvat nu vidgengr hinn dom yvir norrönamálit, at dat, höyrandi einn bondamugi til, skuldi vera uhövanda til bruk fyri sidadi og mentadi menn, so er slikt tal so ovvesalt, at me inki kunna finna ord fyri dess grötiligi skakki. Diat um dat enn var sona, som dei segja, at detta mál var eitt uvyrdumal og at ollu ljott og illalátanda, so sakar do detta, som alt fyrr av adri sagt so opta og greidt, oldungis inki. Dat kann inki verda neitt, má vita, at detta málit höyrir norröna tjodinni til, og dat kann heldr inki verda neitt, at ev^[36] folkit i Noreg vil vera som norrönt so lytr dat halda og hevda sina eignir. Men me kunna vissa dei herrar, at deirra meining er rong frá grunni. Me finna detta mál fyri oss i eitt rikt bokverk, hvari dat liggr vandat med makalaus rettfylgja. Dat var einngáng folkins hævasti hövdingar javnvel som folkil sjalft, som taladi detta mál, og dat var lærdi menn, som sátu inni med sinna tida visindum, som ritu i dat. Me finna umframt detta, at hinn kalk av Norrönatjodin, som tok land ut á Island og á dat næmasta vard uröyvd av danskleikinn, helt fram med at hevda detta mál som ritmál og kann nevna skald og visindamenn, som tykkjast gildi vid at hevda dat i dag. — Hvat sjaldsynd avl lytr dá inki finnast i norröna tungunni, at döma frá sogunni hennar bæda innanlands og ut á Island og Færöyum! Hvat spádomar liggja inki i dessi sogunni! — Hvat stydja dei dá sinn dom á dessi danski herrar? Nær framburdinn, málförit hjá bondinn tykkir ljott og lágt, lytr einn dá inki hugsa, at hvar ingin hevding finnst, liggr alt uvunnit som malm i bergum og væntir á hevdin? lytr einn inki hugsa, at bondinn talar eitt sjalvstendugt mál, som krevr einn eiginn framburd, dann einn ukunnug karm henda inki hevir rett at döma? — Dat er lögit, hvorleid hugaravlinn lysir sin veiki, nær dat verdr talat um dessi evni. Me geta inki, at einn glöymir, at eitt bröytisbil nyliga hevir byrjat, og at dat uvana i byrjunni stendugt styggir og skirrar; - men dann styviligasta rángtenking berkar sig utan blygsl, og me höyra eitt bræl um dat lága og usidada og tungvinnada vid dei djervi tviljodir, medan tjodir, som eru vára mynstr i sidhevd, láta tviljod fylgja á tviljod, utan at einn torir illmæla mál deirra elr standa á, at Shakespeare og Göthe ljoda betr i donsk enn i engelsk og tydversk tunga.

Me hava spillt ovmong ord á detta barnavas. Me skulu vara oss fyri at gera dat á gamalmennirni, som gánga i barnsdominn og onka ungdomsrnodit med dess fáfengdi draumar. Hvat finna me vel a botninn av tal deirra? Inki annat enn truin a ein „generatio æquivoca“, inki annat enn truin á hin læra, at liv kann verda alat beint fram av evnin, hvari dat finnst utan at hava onnur orsok. Ungdomsmodit er evnit, má vita, som av sig sjalft hevir alat máltrádomarni; „dei hava ingin styd i sogunni, inginn hærri uppruni“. Men nu hevir visindit fört oll „generatio æquivoca“ in absurdum; hverr auglysing hevir sin hærri orsok; og me hava sannfört, at málfremdinn i Noreg hevir ein saga.

Me skrida nu til kenningin fyri at tena trongleiki og einstödingskap vid at fremda norrönatungan. Dessi kenning krevr litit meiri gaum. Hun tykkir alt vid fyrsta sjonin vera gengin ut ur ein skynsom ond og vinnr so mykit heldr trunad, som tidin og umstodurna á einstak máti gera sitt til at stydja hana. Men trátt fyri hennar blekkjandi nattur skulu me vera heppni noss til at gegna hana.

Fyrr enn me gánga vidar, vilja me imedan bert minna vár lesari um, at kver tid hevir sitt ordtak som herskrik i framstevnunni til sanleiks sigr oss og sæla. Dann, som mælir mot slikt ordtak, segja dei, misgár sin tid; men dann, som misgár sin tidl, höyrir til dei livandi-daudi. Ingin skuldargipt^[37] kann difyri vera hardari og svivyrdiligar lægjandi^[38] enn kenningin fyri slik misgáing; inginn umagalekk er ögiligar fullkominn enn kinn at dei livandi-daudi. — Men nettupp fyri natturin at dessi sakargipt, höyra me hana og ljoda heldr opta i oturna^[39] fyri dei mannligi trádomarni. Hun er freistandi at gripa til; diat kann hun verda sannförd, liggr motstandarinn i uvit; hans ævi^[40] er trotin. Hun er eitt av dessi undrsama sverd, som tidin hamrar i sina mánga og myrka smidjur, og som hun endiliga flöygir ferdigt ut imillum mugarni^[41] med varandi ord, at sverdit krevr bani, hvar gáng dat verdr brugdit. Men vei hánum som bregdr detta sverd, og reidir dat at deim, til hvess verja dat er ætlat! á deim bita inki vápn; dei bera galdrada brynjur, og sverdit verdr hans bani som bregdr dat.

Ogso vár tid hevir sitt ordtak, sitt herskrik i stridinni fyri trádomarni. Hennar ordtak er detta: „Látit grindarna^[42] falla“, og inki ordtak hevir verit fridara. Dat göymir innan i sig vitindit um natturlivins heilaga, velduga idn, og truin á manna-andins evni til at gera sig denna til gledi og gagn. I vár tid at verda kennd fyri trongleikins og einstödingskapins tenarar er sona at verda kennd fyri dat versta av alt; dat er at verda sett i dann mest onkandi^[43] umegd. Men vei hinum, som herma kenningin utan at sannföra hana. Dei draga dat lagnadarfulla^[44] sverd ur slidrunni fyri at valda sinn eiginn bani.

Nu er dat imedan inki annat en detta sverd, som einn reidir at málkapparni her i landit. Dat er fulla difyri nu tid, at dei gera bot og betring; næsta augnablikit, kann henda, anda dei inki. — Me kunna tröysta málkapparni; dei vera vid gott mod! deirra motstandarar hava enn inki sannfört sin skuldargipt; - og slik sannföring vil, má henda, heldr inki falla so lett, som bert at skrikja hana ut med háröysti^[45]. Diat dat er nog nettupp tilfellit, at vár heila saga, tidin og umstodurna, alt hevir gengit i samband fyri at bægja sannföringin, hevir gengit i samband fyri at kippa sverdit ur nonclum deim, og veita^[46] sjolvum deim bani darmed.

Láta oss tenkja oss, at eitt folks saga havdi verit onnurleid enn dann norröna tjodarsaga; lata oss tenkja oss, at eitt framandveldi havdi sett sitt mark enn fastar á og kugat og spillt dei tjodliga evnin i störri vidd og meir fullliomliga, en sagan lysir oss, at Danaveldit mátti vid dei tjodliga norröna; láta oss tenkja oss, at en do hitt folks mál havdi vordit köft, soleid at dar bert funnust einstaki ljodir attr av dat, som dat einngáng undir sitt sjalvrædi havdi talat; me vildi sjá, um detta folk, gángandi frelsit imöti og einngáng attr njotandi dat, inki vildi töygjast henimot eitt mál, ulikt hardrædismannanna, antin vid at böta á dei livandi leivingir av dess eigit, elr vid natturliga at neigjast at nærskyldari tjodskapir. Havdi detta folk vunnit sin frelsleiki av trong darettir, og kunni dat verja sinn frelsleiki, so vildi slik málbröyting vera ein naudsynlig fylgja. Diat nær dann kugadi i lengdinni inki tolar hardstjorin,^[47] men veltir hann frá sig, so er hann alt dá dann sterkari; og verr hann um sit sjalvrædi, so veksr mátt hans, medan hins minkar. Hann verkast inki lengr ut^[48] av dat gamla framanda; hann fremdir sitt eigit, som fyrr vard kugat; gengr i samband med dat, som er hans eigit nærskyldt; og dat endir med, at nokkut tjodligt, sjalvstendugt, reisir sig undir frelsit. Men me spyrja, hverr rett mun hava; antin hann, som stendr á, at lángan^[49] ettir frelsleiki er dat sama som einstödingskap, og at fylgjan av frelsleikinn er dat sama som fylgjan av trykkjandi trongleiki, eir hann, som segir at frelsis-lángan er gagnstodd^[50] einstödingskapinn, og at fylgjan av frelsleikinn er gagnstodd trongleikins? — Men nær eitt dilikt folk skynsamliga inki kunni fá skuld fyri trongleiks og einstödingstrádomar, fyridi dat un6ir frelsit laut fremda og fremdast vid eigni skapnadir,^[51] so kan slikt illmæli dessminnra ráka Nordmennirni, fyridi dei krevja bruk og hevd av deirra mál. Diat her er dat inki bert frelsleikinn, som naudsynliga krevr fremdinn av dei tjodliga evnin, og alt i og fyri sig sjalv steypir hin sakargipt; men umstodurna eru her av slik nattur, at dei inki bert letta fullnögingin av dessi krevjing, og allt darvid gera hana til eitt fyrsta bod, men enndo i tillit^[52] til tidinnar trong og tilkalt á samband og fall av tjodliga grindar, audsynliga visir nettupp á dann norröni málsremdinn som eitt medal.

Me sagdi at umstodurna gerdi dat lett at fullnögja hin krevjing av norrönamálins fremdi. Detta mál hevir haldist ovliga reint undir eitt mángárugt og hardt framandveldi; dat liggr kunstriga vandat i eitt stort bokverk; dat verdr enn ritit av folkins eiginligasti frændr, me kunni segja av einn bálk av tjodinni sjolv ut á Island; og ein nærskyld mállydska verdr tolud^[53] av dat nærskyldta og fjölmenta svenska folkit; - dar kann sona inki vanta evni til at reisa dann norröni málbyggnad lika so litit som stydnad fyri hánum. Men dá nu dessi byggnad alt hevir sinn sidsli grunn i dat heilaga frelsit og som dess krevjing alt er heimlad og heilag, og umstodurna umframt detta koma so beinsama i möti, so verdr skuldin at reisa hann som skjotast dess heilagari, og ábyrgslan^[54] vid inki at gera dat dess störri. Men al lyda dei hæsta skuldarbod er hvarki trongleiksmark eir rædd einstödingsbragd; tvertum dat er mark at tröystandi trunad.

Men me sagdi og ovanfyri, at umstodurna visti á dann norröni málfremdinn som eitt medal nettupp til at fullnögja tidinnar trong og tilkall á samband og tjodargrinda fall.

Dat er vidkennt, hver röyving hevir gertst á seinri timum her i Nordlondum til at sameina ljodirna. Einn hevir klárliga nog ropat dat andliga samband og sjaldan haft tankinn burti frá dat rikisliga.^[55] Men som medal at eitt skjott og höviligt samband hevir einn jau kunnugt fyri alli ætlat hitt gullaldarbokverk, som me lesa i Nordmannanna mál. Detta bokverk er ætlat at med dat fyrsta verda lesit av ungdominn kringum i Nordlondum, fyri at dei nærskylda tjodir kunnu möta hvoradra vid dann sökkjandi bekkinn og dar finna heilrád. Og slik rád vilja dei finna. Diat heilsuhjálp löynist i detta heilaga vatn, og ungdoms avl veivir manni imöti frá yggdrasilins gamla, eigröna^[56] sogublod. — Men hvat nu vidgengr dann verknadinn, som detta tjodrád, dessi idn til at kynnast^[57] norrönabokverkit, vil hava i Sviariki og Danmork, so kunna me med vissa spá, at verknadinn inki bert vil verda einn meir hugsjonlig, dat vil segja, at dar i kunstheiminn vil skapast onnur og ny snid; - slik verknad nevir einn jau allt sjet nog prov á; - men ogso at eitt meir evniligt leiti^[58] vil hann vera sterk, d. v. s. tungumálin sjolv vilja bregdast og skapast vid dat norröna frumsevnit, og dat so mykit meir, som dessi verknad inki bert er naudsynlig og usjalvviljandi vid málanna og tjodanna stand sin imillum, men nettupp einn máltilskapnad av Nordmannanna mállydska verdr trátt genum dessi idn og er eitt hovudmid. Hertillands at vilja fremda mál sitt saman med dat hæva skáldakyn ut á Island, som bert væntir á modirfolkins samband fyri at syna Germania, at dat inki hevir reist snildarverk og haldit deirra skap uppi fyri inki, vildi sona vera: umframt i og fyri sig sjalft at vera ein heilog skuld, som fyrr getit, ogso vera at stydja brodirfolk i deirra almenniligi, tjodligi fremdi. Men dá dessi fremdi almenniliga nettupp vildi krevja som rett skilord^[59], at tjodirna vurdu meir samgengda og minnra einstaka lika yvirfyri hvoradra, og málsameign elr storri málskylda vildi vera dat greidasta medal til at fullnögja hitt skilord, medan á sama tid slik málsameign elr málskylda nettupp verdr sett som mid, idi brodirfolkin kappsamliga taka til at kynnast dann norröna mállydska i hennar gullold, hvarvid dessi yvirhovudit beintfram verdr ropud fyri nokkut mynstrligt og verdr spádd eitt ovrevli, so er jau oll idn fyri fremdinn at dessi mállydska, fyri at ala hana upp til ein ny gullold, ein idn fyri sitt almenniligt nordlendskt^[60] máls hævleiki,^[61] med di at hævleikinn at slikt almenniligt nordlendsk mál nettupp lytr verda röynd darvid, at dat hevir sitt hovudfrumsevni ur besta mállydskunni.

Men inki bert at nordlendskt leiti, ogso at almenn-germaniskt er hevdin og fremdinn av Nordmannanna mál skemtilig og gagnlig. Do at serliga höyrandi Nordmannanna tjodarkvisl til og som likligt er, serliga skemtilig og gagnlig fyri henni, göymir do hitt tittnevnda bokverk, hvari deirra mál finnst dyrkat so mykit almenn-germaniskt, at germanisk tjodskap skynsamliga i lengdinni inki vil koma at standa utanfyri sama. Hvat mángi heldu fyri draum vil gerast; og einngáng vil Nordmannanna mál verda lesit av ungdominn i Tydskaland. Hektor og Achilleus ljota lengi nog syna frægdarverk á Ilionsvelli; mángt eitt skáldaevni lætr kann henda augun heldr fylgja Skarphedinn yvir Markarfljot og Olav á orminum lánga.

Men fyri dat fyrsta at stydja brodirfolk i deirra tjodligi fremdi, (hvat her vil gerast likayvirfyri Danir og Sviar vid at bruka og hevda tjodarmálit i Noreg) og fyri dat annat nettupp vid dann kraptugasta stydjing (d. v. s. vid dat onnugasta bruk og dann skjotasti fremdi av tjodarmálit i Noreg) at milla^[62] visshöft til eitt tjodarsamband i Nordlondum, og fyri dat trida at hevda og fremja eitt mál, som mykit likliga einngáng vil verda dyrkat yvir stora viddir av Nordhálva^[63] hvar germaniskt blod rennr manni i ædum,^[64] alt detta er so lángt frá trongleiki og einstödingskap, at dat jau audsynliga stendr radt gagnstadt slik hugmál, lika eins som dar nu yvirhovudit inki tarfst meir fyri at sannföra, at hin skuldargipt mot dei norröni málkappar, at dei tena trongleiki og einstödingskap, er ráng i sinn innasti grunn; er dat fullkomnasta soguliga slarv, som er borit fram med uvitindins natturligi ofsi; i stutt mál: inki er annat, en at hitt nuins forlagafulla^[65] sverd girugliga er trivit av mennirni at dann gamla tidinni, fyri bert fáfengt at verda brugdit mot deim, til hvess verja dat er ætlat, og som hvart augnablik kunnu triva dat attr og veita sini trássugi motslodumonnum bani.

Ettir at me soleid hava sundskilt málin at hinum, som liva sig bak dat sagnarervda Danavirki mot dat sprettanda og framskridanda norröna frumsevnit, verdr dat imedan hverjum klárt, at dei inki göyma annat enn hitt natturliga harmatal^[66] yvir tidinnar vesold mot ein kvorvin forkunntid,^[67] som er so gamalt som heim og haugar. Hvar nu slikt harmatal lydr natturligt, grannvart, meinlaust og truanda, er dat einn orpheusk skáldasong, og dann nya tidin verdr gripin av gudrædsla, stadnar eitt bil og höyrir medlidandi og litillátin dessi kvædin. Hvar darimot slikt harmatal tredr fram med pretta og skröyt, frodlátit ljugandi,^[68] stelandi frá dann nya tidin og med tjovsgods verjandi dann gamla, dar verda hennar varnadarmenn til helvitis sendi og med vald slengdi utyvir ættirnisstapinn, hvar dei ellest kunni hava setit og sungit sig inn i ævinlig sæla. Hin ovannevnda kærimál og hin skuldargipt eru ofsafull, skráytandi, frodlátin ljugandi nog til at freista til einn sakfellidom^[69] yvir dei, som bera dei fram. Men me skulu do vara oss fyri at falla i freistinffin. Diat hvorleid deirra ordtak, deirra herskrik lydr, so meina dei dat do til dat betsta. Dei eru i sini tankar fostrlandsvinir. Dei tykkjast vita, hvat dei hava; tröysta sig med, at detta er dat betsta; og rædast dat nya, som dei inki kenna. Dei tru inki, nær einn segir deim, hvat folkit eigr, og lytr hava fram, um dat einngáng vil gledjast vid sidhevd. Dei minnast sig sjalv, danngáng dei váru umbröytismennirni, og deirra meiningir vurdu sigrandi. Dei kunnu inki skyna dat sprettanda ættlid,^[70] nær dat segir: Nordmennirni hava allt lengi inki holpit sig med dat danska málit, og til sannföring rettir deim Wergeland. Dei kunnu inki skyna dat sprettanda ættlid, nær dat segir: Nordmennirni kunnu inki nögjast med danska tungen, og til sannföring visir á dann uneitandi málbröyting. Dei kunnu inki skyna dat sprettanda ættlid, nær dat girna sannar, at Danirni her i landit einngáng hulpu sig vel med Danamálit, men samtidugt stendr á, at slikt aldri sannförir, at dei retti Nordmenn hava holpit sig darmed og fyri at stydja mál sitt visir á landssagan, som lysir, at dei til idag eiginliga hava holpit sig med sitt eigit, dat norröna. Men allt detta uskyn tykkir oss inki undr. Sjonin fyri tidinnar tilkall at detta leiti liggr utanfyri dei evni, motstodummennirni hava fengit i tanngáva; som fyrr getit: dei meina dat do til dat betsta, og tykkjast vera kappar fyri ein god sok. Dei standa som hini gamli og saklausi fostrlandsvinir frá skilnadarskeidit. Lika eins som dessi hengu fast vid dann danska stjornin, og vid skilnadinn fra Danmork trugadi og gretu, som var dar annanstad inki hamingjan^[71] at finna, soleid hanga ogso dessi saklausi fostrlandsvinir, sagnarervingjarni, i vár tid fast vid danskt bokverk og dansk kunstr og alt dat tjovsgods, som dei kalla norrönt, og hota vid brukit og hevjingin at dei tjodliga evnin, som var dar ingin sannleiki at höyra utan i danskt mál og danskt skap. — Men alli sliki saklausi og ovtruandi sagnardyrkarar kverva burt. Soleid gekk dat med hinum frá 1813 og 1814; soleid vil dat og gánga med dessum frå 1850 og 1860.

Sá me soleid alt ovanfyri, at dat var einn sogulig naudsyn, at dat sagnliga Danavirki lytr falla, so sjá me nu ettir sundskiljingin av truarkenning deirra, som liva sig bak dat, at uvitindit er dess eiginliga avlsupphav. Men inki avlsupphav er armara og meir trjotanda. Sagan liggr fyri oss, og hun berr vitni. Me sjá motstodumennirni liggja undir, hvar dei tegja; me sjá dei liggja undir, hvar dei tala; me höyra dei endiliga segja sig sigradi, hvar dei tinga og ropa eitt „juste milieu.“ Diat dessi deirra jating, deirra „juste milieu“ skiptist stendugt med vitindit um tingins eiginliga stand; men vitindins stendugi vokstr og fremdi ábyrgist^[72] ogso jatingin, som me vilja hava, jatingin av dat naudsynliga og gagnliga i dat reina norrönamáls bruk og hevd. Me vilja umframt detta enn nevna lysandi dömi. Landsins betsti skulafröding og mest vyrddi mannari,^[73] avlidni rector Bugge, tok strakst til at verka fyri málit, dá tilstondin váru nokkurleid klárnud; og som vidgetit nog var dat dessi mannins verksemd meir enn nokkurr annars, at strida fyri tjodinnar andliga sjalvrædi. Me kunna og minnast málsambandit bland studentarni fyri 5—6 ár sidan. At detta samband vard knytt var ogso ein frukt av dat vaksanda sannleiksvitindi. Hvorleid fruktin var er lika so uvigtugt som hvorleid Bugges verkan fyri málit var. Fruktin elr natturin at vinnunni drepast med naturin at vitindit, som hun er sprottin ur og umstodurna, som hun er sprottin undir. Nog! me hava sannfört, hvat me vildi; dei gamla meiningir hverva, allt som vitindit spreidir sig, — og som dat gekk dar med dat eiginliga folk, so vil dat ogso ganga her med vári sidhevdandi samlendingar; sannleikssolin skinr allt hátt á himni; og allt som hun rennr, vil sagnarljosit blikna, og virkit, som dat lysir yvir, verda veikara og veikara fyri einngáng at stupa, elr — dat gerist vid dess kortari elr lengri standan, dat gerist vid upplysinginnar snöggari elr seinari vokstr — idi dat stupir at berka, má henda, so mykil kvavnandi vitlöysa, at dat hefst attr vid hatit mykit veldugara enn dat nokkutsinn stod vid kærleikinn - mot dann sami danskleiki, som dat einngáng livdi, og nettupp dess meir utrjotanda, dess usonligara og skadligara at hinn almenningstrádom, eitt samband Nordlandatjodanna imillum, dess lengr tidin er, som verdr gevin dat til at spretta og hevjast ur dat gamla.

---

---

1. reflexion.
2. wissenschaft.
3. die chaotisch strebenden elemente
4. frucht.
5. bewegung.
6. classicität.
7. examensgegenstand.
8. garantie.
9. zeichen.
10. widerstand.
11. tradizion.
12. barbar.
13. civilisirt.
14. Dänen-mythos.
15. politik.
16. eroberung.
17. contact.
18. druckapparat.
19. stillschweigend.
20. apathie.
21. ironie.
22. umstad.
23. naiv-menschlisch.
24. kenntniss.
25. bildung.
26. durchaus.
27. minorität.
28. vortheil.
29. naturalisiren.
30. repräsentant.
31. mühe. saure arbeit.
32. tradizionelle wehr.
33. eig: blivd. schulz.
34. fäulniss.
35. wächter.
36. um, wenn.
37. sakargipt, kenning. beschuldigung.
38. erniedrigen, entehren.
39. kampf.
40. lebenszeit.
41. menge.
42. schrank.
43. kläglich
44. verhängnissvoll. fatalis
45. lautschreiend.
46. geben.
47. tyrann.
48. aussaugen.
49. verlangen.
50. entgegengesetzt.
51. form.
52. hinsichtlich.
53. fem. von talad.
54. verantwortlichkeit.
55. politisch.
56. immergrün.
57. kennen lernen.
58. in materieller hinsicht.
59. bedingung.
60. scandinavisch.
61. vorzüglichkeit.
62. ziehlen.
63. Europa.
64. ader.
65. verhängnissvoll.
66. klage
67. zeit der glückseligkeit
68. doctrinair-hypokritisch.
69. verurtheilung.
70. generazion.
71. glück.
72. garantiren.
73. humanist.