Manndatteren og kjerringdatteren

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Det var en gang et par folk som hadde giftet sig sammen; de hadde hver sin datter. Kjerringdatteren var lei og lat og vilde aldri gjøre noe, og manndatteren var flink og villig; men enda kunde hun aldri gjøre moren til lags, og både kjerringa og datteren vilde gjerne være kvitt henne. Så skulde de engang sitte ved brønnen og spinne begge to; kjerringdatteren skulde spinne lin, men manndatteren fikk ikke annet enn bust. «Du er nå alltid så flink og så ferm du,» sa kjerringdatteren, «men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med dig.» Ja så blev de forlikt om at den som det først røk av for, skulde i brønnen. Rett som det var, så gikk det av for manndatteren, og så måtte hun i brønnen. Men da hun kom til bunns, slo hun sig ikke, og vidt og bredt omkring så hun ikke annet enn en vakker grønn eng.

Hun gikk et stykke bortover enga, så kom hun til et risgjerde; det skulde hun over. «Å, trå ikke så hardt på mig du,» sa risgjerdet, «så skal jeg hjelpe dig en annen gang, jeg.» Hun gjorde sig så lett som en fjær og trådde så varsomt at hun næsten ikke kom nær det engang.

Så gikk hun et stykke til, så kom hun til ei brandete ku som gikk med en melkekolle på hornene; det var ei
Illustration-page62-Sagobok för barn djvu.jpg
stor, vakker ku, og juret stod så fullt og stint. «Å, vær så snild og melk mig du,» sa kua, «for jeg er så melkesprengt; drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe dig igjen, jeg.»

Manndatteren, hun gjorde som kua bad; bare hun tok i spenene, så sprutet melken i kolla; så drakk hun sig utørst, og resten helte hun på klovene, og kolla hengte hun på hornene igjen.

Da hun så hadde gått et stykke til på enga, møtte hun en stor saubukk, og den hadde så tykk og lang ull at den gikk og drog den efter sig, og på det ene hornet hang en stor saks. «Å, klipp mig du,» sa bukken, «for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til å kvamne. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på mig, så skal jeg hjelpe dig igjen.» Ja hun var straks villig, og bukken la sig op i fanget hennes, og den lå så still, og hun klipte den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet engang. Så tok hun så mye hun vilde av ulla, og resten virret hun om halsen på bukken.

Litt lenger frem kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøid mot jorden, og inne ved stammen stod det en liten stang. «Å, vær så snild og plukk eplene av mig du,» sa det, «så grenene mine kan få rettet sig, for det leiter på å stå så kroket; men slå endelig smått og vart, så du ikke slår mig fordervet; spis så mye du vil, og legg resten innved roten min, så skal jeg hjelpe dig igjen, jeg.» Ja, hun plukket dem hun kunde nå, og siden tok hun stangen og slo ned de andre forsiktig; så spiste hun sig mett, og resten la hun pent inn til roten.

Så gikk hun et langt, langt stykke, og så kom hun til en stor gård, og der bodde en trollkjerring med datteren sin. Der gikk hun inn og spurte om hun kunde få tjeneste. «Å det kan ikke nytte,» sa trollkjerringa; «vi har hatt mange, men ingen av dem har dudd til noe.»

Men hun bad så vakkert at de endelig skulde ta henne i tjeneste. Ja, de tok henne da også, og så gav trollkjerringa henne et såld og bad henne hente vann i det. Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld; men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen, sang småfuglene:

«Klin i ler,
putt i strå!
Klin i ler,
putt i strå!»

Ja det gjorde hun, og så kunde hun bære vann i såldet nokså godt; men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun: «Det har du ikke suget av ditt eget bryst!»

Så sa trollkjerringa hun skulde gå i fjøset og måke og melke; men da hun kom dit, var der en skuffe så stor og tung at hun ikke rådde med den; hun kunde ikke lette den engang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulde bære sig at; men fuglene sang at hun skulde ta limeskaftet og kaste ut litt, så føk alt det andre efter. Det gjorde hun, og aldri før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måket og sopt. Nå skulde hun til å melke kuene; men de var så urolige, de både sparket og spente, så hun slett ikke kunde komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:

«Liten streng,
liten sup
til alle småfugler sprut!»

Ja, det gjorde hun, hun sprøitet en liten streng av melken ut til småfuglene; så stod alle kuene stille og lot henne melke sig, og de hverken spente eller sparket; de lettet ikke en fot engang.

Da trollkjerringa så hun kom inn med melken, sa hun: «Det har du ikke suget av ditt eget bryst! Men nå kan du ta denne svarte ulla og vaske hvit.» Dette visste jenta nå slett ikke hvordan hun skulde bli ferdig med; for hun hadde aldri sett at noen hadde kunnet vaske svart ull hvit; men enda sa hun ingenting; hun tok ulla og gikk ut til brønnen med. Så sang småfuglene at hun skulde ta ulla og ha den op i den store bøtta som stod der, så blev den nok hvit.

«Nei, nei,» sa trollkjerringa da hun kom inn med ulla, «dig nytter det ikke å ha, du kan jo gjøre hvad det skal være. Du kom til å ergre livet av mig til sist; det er best du får reisepass.»

Så satte trollkjerringa frem tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og så skulde hun få lov til å ta det hun vilde, og det skulde være lønnen hennes. Hun visste ikke hvad for et hun skulde ta, men småfuglene sang:

«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde;
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»

Hun tok da det blå, slik som fuglene sang. «Tvi vøre dig og da;» sa trollkjerringa, «det skal du nok komme til å undgjelde for.»

Da manndatteren nå skulde reise, skjøt trollkjerringa en gloende jernstang efter henne; men hun smatt bakom døren med det samme og gjemte sig, så den ikke traff henne: for småfuglene hadde sagt henne hvordan hun skulde bære sig at. Hun gikk nå så fort hun kunde; men da hun kom bortover til epletreet, hørte hun det tok til å dure i veien; det var trollkjerringa og datter hennes som kom efter. Jenta blev så redd at hun ikke visste hvor hun skulde gjøre av sig.

«Kom hit til mig du,» sa epletreet, «så skal jeg hjelpe dig; gå under grenene mine og gjem dig, for får de fatt på dig, så tar de skrinet fra dig og river dig ihjel.»

Ja, det gjorde hun; og rett som det var, så kom trollkjerringa og datteren.

«Har du sett noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa.

«Å ja,» sa epletreet, «det sprang én forbi for en stund siden; men hun er så langt borte at dere når henne aldri igjen.»

Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.

Jenta gikk et stykke frem, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure på nytt, så hun ikke visste hvor hun skulde gjøre av sig, så redd og fælen blev hun; for hun kunde nok vite det hadde dradd efter med trollkjerringa igjen.

«Kom hit til mig du, så skal jeg hjelpe dig,» sa bukken: «gjem dig under ulla mi, så ser de dig ikke; ellers tar de skrinet fra dig og river dig ihjel.»

Rett som det var, så kom trollkjerringa farende.

«Har du sett noen jente har gått her, du?» sa hun til bukken.

«Å ja,» sa bukken, «jeg så én for en stund siden, men hun sprang så fort at du tar ikke henne igjen.»

Så snudde trollkjerringa og reiste hjem.

Da jenta hadde kommet så langt som til kua, hørte hun det tok til å dure så i veien igjen.

«Kom hit til mig du,» sa kua, «så skal jeg hjelpe dig; gjem dig under juret mitt; ellers kommer trollkjerringa og tar skrinet fra dig og river dig ihjel.»

Det varte ikke lenge før hun kom. «Har du sett noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa til kua.

«Ja, jeg så én for en stund siden; men hun er langt borte nå, for hun sprang så fort; henne tar du nok ikke igjen,» sa kua. Trollkjerringa snudde da og reiste hjem igjen.

Da jenta hadde kommet et langt, langt stykke frem, og hun ikke var langt fra risgjerdet, hørte hun det tok til å dure så på nytt lag, og hun blev både redd og fælen; for hun kunde nok vite det var trollkjerringa som hadde snudd om igjen.

«Kom hit til mig du, så skal jeg hjelpe dig,» sa risgjerdet; «kryp under kvistene mine, så de ikke ser dig; ellers tar de fra dig skrinet og river dig ihjel.» Ja, hun inn under kvistene i risgjerdet.

«Har du sett noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa til risgjerdet.

«Nei, jeg har ikke sett noen jente,» svarte risgjerdet, og var så sint at det fraste av det, og så gjorde det sig så stort at det ikke var til å tenke på å komme over det; og så blev det ikke noen annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem igjen.

Da manndatteren hadde kommet vel hjem, blev både kjerringa og datter hennes enda mer avindsyke på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne. Hun fikk ikke lov å være inne hos dem; de jaget henne ut i grisehuset, der skulde hun holde til. Her vasket hun pent og rent, og så lukket hun op skrinet og vilde se hvad det var hun hadde fått i lønn; og med det samme hun lukket det op, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det, at både vegger og tak blev hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård. Da stemoren og datteren fikk se dette, blev de rent ute av sig, og gav sig til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært. «Å,» sa hun, «Dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn; det var slike folk, og slik en kone å tjene hos at det fins ikke maken.»

Ja, så vilde kjerringdatteren endelig avsted og tjene, så hun også kunde få sig et slikt gullskrin. De satte sig da til å spinne igjen; men da skulde kjerringdatteren spinne bust og manndatteren lin, og den som det først røk av for, skulde i brønnen. Det varte ikke lenge før det røk av for kjerringdatteren, det kan en nok vite, og så kastet de henne i brønnen.

Nå gikk det like ens; hun falt til bunns, men slo sig ikke, og så kom hun på en vakker, grønn eng. Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.

«Trå ikke hardt på mig du, så skal jeg hjelpe dig igjen,» sa det.

«Å, hvad bryr jeg mig om en kvistehaug,» sa hun, og gjorde sig tung og trådde på risgjerdet så det knaket i det.

Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.

«Vær så snild og melk mig du,» sa kua, «så skal jeg hjelpe dig igjen; drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine.»

Ja, det gjorde hun da; hun melket kua, og så drakk hun så lenge hun orket, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og kolla slengte hun bortover bakken.

Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og drog ulla efter sig.

«Å, vær så snild og klipp mig du, så skal jeg tjene dig igjen jeg,» sa bukken; «ta så mye du vil, men virr resten om halsen på mig.»

Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klipte store huller i skinnet, og all ulla tok hun med sig.

Om en liten stund kom hun til epletreet, som stod ganske kroket og bar på eplene sine.

«Vær så snild og plukk eplene av mig du, så grenene mine kan rette sig, for det leiter så på å stå kroket,» sa epletreet; «men far varlig, så du ikke slår mig fordervet; spis så mye du vil, men legg resten pent inn til roten min; så skal jeg hjelpe dig igjen.»

Hun plukket av de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunde nå, med stangen; men hun brydde sig ikke om noen ting, og rev og slo ned store grener, og åt til hun ikke orket mer, og så kastet hun resten under treet.

Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der trollkjerringa bodde; der bad hun om tjeneste. Trollkjerringa sa hun ingen tjenestjente vilde ha, for enten dudde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøt henne for det hun hadde. Kjerringdatteren gav sig ikke enda hun, men mente på hun vilde ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulde ta henne, om hun dudde til noe.

Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet; men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:

«Klin i ler,
putt i strå!
Klin i ler,
putt i strå!»

Men hun brydde sig ikke om det fuglene sa; hun kastet leire efter fuglene, så de fløi langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld, og fikk skrubb av trollkjerringa.

Så skulde hun måke i fjøset og melke kuene, men det var hun nå rent for god til, syntes hun. Likevel gikk hun da til fjøset; men da hun kom dit, kunde hun slett ikke rå med skuffen, så stor var den. Fuglene sa det samme til henne som til manndatteren, at hun skulde ta limen og kaste ut litt, så fløi alt det andre efter; men hun tok limen og kastet efter fuglene. Da hun skulde til å melke, var kuene så urolige at de spente og sparket, og hver gang hun hadde fått litt i kolla, slo de den overende. Fuglene sang:

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

«Liten streng,
liten sup
til alle småfugler sprut!»

Men hun dengte og slo kuene, kastet og slengte alt hun kom over, efter fuglene, og bar sig så det var rent ulikt. Og hun fikk da heller ikke hverken måket eller melket. Da hun så kom inn, fikk hun både hugg og skjenn av trollkjerringa. Og så skulde hun vaske den svarte ulla hvit; men det gikk ikke likere med det.

Dette syntes trollkjerringa var for ille, og så satte hun frem tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og sa at henne hadde hun ikke bruk for, hun dudde ikke til noen verdens ting, men til lønn skulde hun likevel få lov å ta det skrinet hun vilde. Da sang fuglene:

«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde;
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»

Hun brydde sig ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så gav hun sig på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte efter henne. Da hun kom hjem, blev det stor glede på moren, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det; og de tenkte at både vegger og tak skulde bli forgylt; men da de åpnet skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdatteren lukket op munnen, så var det like ens: det veltet ut både ormer og padder og all styggedom som tenkes kunde, så det var uråd å være i hus med henne til sist. Det var lønnen hun fikk for hun hadde tjent trollkjerringa.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.