Herremannsbruden

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Illustration-page78-Sagobok för barn djvu.jpg

Det var en gang en rik kakse som eide en stor herregård, og sølv hadde han på kistebunnen og penger på rente; men noe var det som vantet, for han var enkemann. En dag var datteren fra grannegården hos ham på arbeid. Henne likte herremannen riktig godt, og da hun var fattigfolks barn, så tenkte han at når han bare klunket på gifting, så måtte hun slå til med det samme. Så sa han til henne at han var kommet i tanker om å gifte sig igjen.

«Ja, ja, en kan komme på så mye,» sa jenta, hun stod der og smålo, og tenkte den gamle styggen kunde ha funnet på det som høvde bedre for ham enn å gifte sig.

«Ja, det var meningen at du skulde bli kona mi da,» sa herremannen.

«Nei, ellers mange takk! Var det likt sig det,» mente hun.

Herremannen var ikke vant med å høre nei, og dess nødigere hun vilde ha ham, dess mer opsatt blev han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud efter far hennes og sa til han at kunde han lage det så at han fikk henne, så skulde han gi efter de pengene han hadde lånt, og på kjøpet skulde han få det jordstykket som lå optil enga hans.

Ja, han skulde nok få rett på datteren, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.

Men alt han snakket for datteren, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun vilde ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til op under ørene, sa hun.

Herremannen ventet dag efter dag, men så blev han harm og utålmodig til sist, og så sa han til far til jenta, at om han skulde stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han vilde ikke vente lenger.

Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket var kommet, så fikk han sende bud efter jenta, som om det var et arbeid hun skulde være med på; og når hun kom, måtte hun bli vigd i en snarvending, så hun ikke fikk tid til å områ sig.

Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han brygge og bake og lage til bryllups så det hadde god skikk.
Gutten kastet sig på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.

Da gjestebudsfolket var kommet, ropte herremannen på en av guttene sine, og sa han skulde stryke ned til grannemannen sør i garden og be ham skikke det han hadde lovt.

«Men er du ikke her igjen på flygende flekken,» sa han og hyttet med neven, «så skal vel —!» Mere fikk han ikke sagt, for gutten satte avsted som han var brent.

«Jeg skulde hilse fra husbond og be om det du har lovt ’n,» sa gutten til mannen sør i garden; «men det
Noen drog i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra op trappene.
måtte være i røde rappet, for han har det farlig brått idag,» sa han.

«Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med dig, der går hun,» sa grannemannen.

Gutten avsted. Da han kom ned i enga, gikk datteren der og rakte. «Jeg skulde hente det som far din har lovt husbond,» sa gutten.

«Hå, hå, lur mig der!» tenkte hun. «Nei skal du det?» sa hun; «det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjoret på den andre siden av erteåkeren,» sa jenta.

Gutten kastet sig på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.

«Fikk du henne med dig?» sa herremannen.

«Hun står nede ved døra,» sa gutten.

«Så lei henne op på kammerset efter mor,» sa herremannen.

«Kjære vene, hvordan skal det gå til!» sa gutten.

«Du bare gjør som jeg sier, du,» sa herremannen. «Makter du henne ikke aleine, så får du ta folkehjelp,» sa han; han tenkte jenta kunde slå sig ugrei.

Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nyttet å si imot der i gården. Han ned, og fikk med alle de husmenn som var der; noen drog i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra op trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.

«Nå har jeg gjort det og, husbond,» sa gutten; «men det var et farlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården.»

«Ja, ja, du skal ikke ha gjort det for ingen ting,» sa husbonden. «Send så kvinnfolkene op til å pynte henne.»
Illustration-page84-Sagobok för barn djvu.jpg

«Nei men kjære vene da!» sa gutten.

«Ikke noe prat! De skal pynte henne og hverken glemme krans eller krone,» sa husbonden.

Gutten ned i kjøkkenet.

«Hør nå jenter,» sa han, «nå skal dere op og pynte den vesle blakke til brur; husbond vil nok gi gjestebudsfolket noe å flire av.»

Ja, jentene hengte på den vesle blakke alt det de hadde, og så gikk gutten ned og sa at nå var hun ferdig, og det både med krans og krone.

«Godt og vel, kom med henne!» sa husbonden; «jeg skal sjøl ta imot henne i døra,» sa han.

Det ramlet svært i trappene; for hun steg ikke ned i silkesko, den bruden. Men da døren gikk op og herremannsbruden kom inn i storstusalen, var det ikke fritt for det blev knis og flir. Og herremannen var så vel fornøid av den bruden, at de sa han ikke fridde oftere.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.