I Sølvlandets Nat/Kapittel 7

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 35-40).
Syvende kapitel.

Hacienda de Velasco.


Det lot ikke til, at Gonzales’ hest hadde nogen sympati for det store, hvite hus, som laa der med en sterk front til alle verdenshjørner. Dyrets forben stod som naglet til jorden, da det merket, at dets nye herre hadde en usalig trang til at bryte ut av stien langs den lille kratskog og uten videre sætte over den store, frodige mark, som førte til haciendaens vældige jernport.

Delma rykket utaalmodig i tømmen, men hesten rørte sig ikke. Den la paa begge ørerne og saa sig om med et blik fuldt av haan og ondskap.

—Det er da et merkelig dyr, mumlet franskmanden. Se paa de øine og de tænder. Er det ikke som avdøde Gonzales har flyttet sin fordømte sjæl ind i øget der.

Det var som om dyret forstod, hvad Delma sa. Den løftet hodet paa en usigelig tragikomisk maate og aapnet sin mund og skrek . . .

Aldrig har noget dyr skreget slik. Det var en lyd, som gik til marv og ben — et forfærdelig dyrisk smertensskrik, som skar ind i stilheten.

Delma rynket brynene.

—Det nytter nok ikke længer at prøve vor vens taalmodighet, sa han og klappet hesten paa halsen. Vi faar gaa tilfods den sidste del av veien. Det er ikke standsmæssig. Men paa den anden side er jo ikke denne hylende ulv noget at præsentere for Jeff Smith . . .

De tok sit reisetøi og gik ind paa den store, aapne plads.

Gonzales’ hest saa forfærdet efter dem og skrek igjen, mens de glisende, hvite tænder stod ut av dens brede mund . . .

Natascha grep sin ledsager i armen.

—Det er forfærdelig, hvisket hun. Ser du ikke, hvem hesten ligner i dette øieblik? Det er den døde røver, som dinglet fra telegrafstolpen, med det hæslige dødssmil og de slappe, livløse, utstaaende øine. Se . . .!

Det underlige dyr blev staaende nogen minutter og virret med de store, stygge mulæselører. Saa skrapte den i jorden med forbenene, vendte pludselig om og fortsatte med bøiet og sorgfuldt hode sin vei indover mot bergene . . . .

Men det unge egtepar gik tankefuld ind til sin nye bolig . . .

—Det ser jo aldeles utdød ut, sa Natascha. Du tar ikke feil?

—Nei. Der findes ingen anden vei og ingen anden hacienda paa disse kanter. Men Zatapas hovedkvarter ligger et sted her i nærheten, og da er man jo nødt til at arrangere sig litt forsigtig . . . Og Jeff Smith skal ikke være at spøke med, har jeg hørt . . .

En svak, undertrykt lyd av hundeglam naadde deres øren. Der aapnedes en glugge i den store brede murfacade, og et magert, skjegget ansigt viste sig . . .

—Hvem er det? spurte en paafaldende skarp og ubehagelig stemme.

—Mit navn er Giafferi, svarte Delma rolig. Jeg kommer her med min kone for at ta min eiendom i besiddelse.

Manden i gluggen knurret og hundeglammet tok atter fat. Han sa imidlertid ingenting, men lukket gluggen omhyggelig igjen.

Et par minutter efter svinget den uhyre jernport paa sine hængsler, og en liten mand med et utpræget yankeeansigt kom gaaende ut med hænderne i bukselommen og en kort shagpipe mellem læberne. Tre svære meksikanske blodhunde fulgte efter ham og syntes kun at vente paa et vink av sin herre for at styrte sig over de fremmede.

—Naa saa, sa yankeen med den ubehagelige stemme, — De er franskmanden, som vil prøve klimatet her i Perotebergene. Og Dere har ogsaa kvindfolk med Dem . . . Ja, ja! Og bagagen?

—Vi har ingen bagage, svarte Delma skarpt og utaalmodig. Jeg har betalt for eiendommen, som den staar med indbo, besætning, indianere og kirkegaard . . .

—Ja — og kirkegaard, skrek yankeen og lo. Der kan bli bruk for den. Men hvorfor djævelen skriver De ikke, at De kommer. Folk paa disse kanter anser det for noksaa usundt at ta en spasertur alene. Har De ingen med dere . . . Jeg syntes, jeg hørte den forbandede hest til Gonzales med lamatænderne skrike borte i krattet . . .

—Vi kom med den hest.

Jeff Smith fik hænderne op av bukselommen, og der fulgte et par revolvere med.

—Der er ingen grund til frygt, sa Delma. Vi kommer netop fra Oriental, hvor Gonzales blev hængt av politisoldaterne.

—Det glæder mig, sa amerikaneren koldsindigt. Jeg forstod der var noget iveien. Der kom tre mand av Zapatas bande ridende forbi her idagmorges. De hadde et forbandet hastverk. Vi pleier av og til at veksle nogen kuler, men denne gang red de, som om hesterne hadde ild i hoverne . . . Deres hustru?

—Ja, svarte Delma.

Amerikaneren tog for første gang hatten av og forsøkte sig paa et buk.

—De er for vakker frue, sa han med en vis ærbødighet. Skjønheten fordobler faren for en kvinde i dette land. De indianske hunde, som gjør omkring don Luis de Velascos gamle hacienda, biter naar det gjælder kvinder. Jeg har forlængst sendt mine bort. Bli med mig tilbake, frue. Og sæt aldrig Deres smaa ben, hvor Zapatas hestehov har traadt . . .

—Jeg blir, hvor min mand er, sa Natascha muntert. De indianske hunde er ikke værre end de rovdyr, som jeg har levet sammen med. Jeg er en dyretæmmers datter, Jeff Smith, og forstaar at bruke pisken. Og hvis den svigter, saa har jeg bedre vaapen.

Amerikaneren smilte og trak paa skulderen.

—Well, sa han. Vil mine herskaper træ ind i det hus, som nu er Eders. Det er en stolt bolig for en mand med nerver. Murene er arret av geværkuler, og jorden her har drukket meget daarlig blod. Zapata, den gamle okse, har rendt sine horn mot denne port. Men den har motstaat alle hans angrep. Han har forsøkt at sulte os ut og hindret os i vort arbeide. Men haciendaen er likesom et kongerike for sig, og indenfor murene vokser der korn, to store opkommer skjænker os vand, og vore hjorder skaffer os kjød. Og den meksikanske jord kan ikke ødelægges. Hvad der er trampet ned idag, vokser op imorgen. Ingen menneskelig nederdrægtighet kan helt ødelægge naturens vældige grokraft . . . Velkommen til hacienda de Velasco. Maatte græshoppeskyerne aldrig fare ilde med dens skjønhet! . . .

Der var en egen værdighet i den pudsige gamle amerikaners velkomsttale. Han slog ut med hænderne. Saa trak han sin pipe op av lommen og tændte den. En kjæmpemæssig mulat lukket igjen den svære port med et skrald. Fem skjeggede cowboys fra Teksas stod lænet til sine rifler og svang sine hatte.

—Det er mine mænd, sa Smith rolig. De er villige til at ta tjeneste hos den nye herre. Jeg sier det som det er. Det er ikke Guds bedste børn. Og det vilde neppe gaa dem godt i De forenede stater, hvis de vendte tilbake. Tre har mord paa samvittigheten, og to er hestetyve. Men de er trofaste, og De kan stole paa dem. Blir de behandlet godt, er de alle villige til at la sig slaa til plukfisk for Dem.

—Det passer mig godt, sa Delma. Jeg vil leve i fred her sammen med min hustru. Men ingen av os er ræd for krig, og tramper nogen paa min ret, saa er jeg ikke ræd for at sætte haardt mot haardt.

—Vogt Dem for politisoldaterne, fortsatte Smith. De er ofte værre end røverne. Specielt er det en fyr, som render efter mig ved enhver leilighet.

—Hvad heter han?

—Løitnant Rodriguez.

—Naa, — Rodriguez vil ikke genere mig.

—Hvorledes det?

—Han er død.

—Død?

—Ja, — jeg dræpte ham idagmorges paa Oriental jernbanestation.

Amerikaneren for sammen. Han saa et øieblik skarpt paa sin efterfølger.

—Naa saa! sa han kort og lo stille. De er nok akkurat den rette mand paa det rette sted. Det vil more gutterne . . . Sig mig, fortsatte han efter. en pause. Hvor traf De ham?

—En tomme under hjertet . . . Med denne her, tilføiet Delma og trak en sværkalibret Smith & Wesson frem av baklommen.

Amerikaneren tok revolveren i haanden og saa kjærlig paa det smukke vaapen.

—Den vil bli mange røde mænds død, sa han. Nu blir her livlig paa hacienda de Velasco.