Guldaaren/Kapittel 3

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 20-25).
III.
DEN VILDE JAGT


—Om et minut skal sporvognen være her, sa Fjeld. Hør?

Langt borte lød der over den vaaknende havns første larm et fjernt arrig automobiltut. Hollænderen rynket brynene og knuget sin haandkuffert ind til sig. Der fandtes ingen andre mennesker ved skinnegangen. Gaterne opover mot staden var næsten folketomme og laa og døset i solopgangen.

—Guichard har opdaget sin feil, mumlet han. Nu gjælder det!

De blev begge staaende og lytte anspændt. En vandvogn kom rundt det nærmeste hjørne og i det fjerne hørtes en svak susen. I næste øieblik svinget en brun sporvogn ind paa den aapne plads. Den var tom, og de to mænd skyndte sig ind i den.

—I sidste liten, mumlet Huysmann tilfreds.

Men han hadde ikke gjort regning paa vandvognen, som med en oprørende ro straalte ut sin kjølighet paa begge sider av skinnegangen. En vandvogn er som bekjendt det mest ophøiede i denne verden, og denne følte sig særlig kaldet til at vise sine straalegaver. Føreren bandte, og konduktøren sekunderte, men vandvognen rokket sig ikke ut av den opstukne bane, før konduktøren med egen haand tok de magre vandøk og slet dem ut fra skinnegangen med mange utsøkte skjældsord . . .

Der gik et minut, der gik to . . . . og aarerne paa Huysmanns hals svulmet av raseri . . . . Endelig var veien fri, men i samme øieblik rullet en vældig gul automobil ind paa pladsen. En høi kraftig månd sprang ut av den og saa sig om med gnistrende øine og skjælvende læber . . . Bakefter kom to politibetjente . . . .

Hvad som nu hændte, hører til de merkeligste hændelser i Friscos rikholdige kriminalhistorie.

I samme øieblik som Guichards øine hadde opdaget det vældige tyreansigt i sporvognen, var det som om en staalfjær spændtes i ham. Han rev en revolver fra baklommen og styrtet efter sporvognen, som kun avanserte langsomt for at kunne ta op konduktøren, der endnu holdt de slunkne gamper i tøilerne og utøste sin irske sjæls glosekraft mot vandenes herre.

Da reiste Huysmann sig resolut, styrtet ut paa den forreste platform, grep den intet anende vognfører i kraven og kastet ham ut paa asfalten med hodet først. Fik derpaa tak i sveiven og dreiet den rundt paa fuld fart. Vognen gjorde et ryk fremover, og Guichard, der saavidt hadde faat tak i rækverket, blev slitt overende og rullet om ved siden av den skrækslagne og ilde medfarne fører.

Han samledes op av de amerikanske konstabler, som avfyrte nogen skud efter den elektriske flygtning. Ruterne splintredes i sporvognen og føk omkring Fjeld. Men saa stanset ilden.

Konstablerne stod i den formening, at manden inde i vognen var en passager, som nødtvunget var med paa denne farlige færd. Og Fjeld utnyttet denne chance, han strakte ut armene, slet sig i haaret . . . saa ophørte ilden.

Guichard fik hurtig sin aandsnærværelse igjen. Det er ham, skrek han, — det er Jaap van Huysmann, Europas farligste mand. 2000 francs til den, som griper ham.

De ilte alle hen til automobilen, og kort efter fløi den som en gul strek efter sporvognen . . .

Gaterne var forholdsvis øde og tomme. De første arbeidere kom ut fra sine hjem, en flittig kineser hang ut sit vasketøi, nogen avisvogne slang døsig frem og tilbake, mens de første streif av solen slikket hustakene.

Aldrig har nogen sporvogn været med paa en slik færd. Den for med støn og brak gjennem de snorrette gater. Al den levende kraft i dens indre vaaknet. Den var ikke mere en fredelig skinnegjænger, som gik sin rutebestemte vei. Staaldyret i dens buk løftet hodet, da det ikke mere følte de seige og klamme bremser om sine hjul. Det fræste og hvinte, saa der stod hvite flammer fra dets indre. Ho-ho! der krummet sig nok en farlig næve om haandtaket idag . . . Her var ingen forsigtig bremse i svingene, den lange vogn slang som en drukken mand om hjørnerne, den klynget sig til skinnegangen med to hjul, mens de andre to svirret i luften og skrek i sin vaande . . . Kvartalerne fløi forbi dem, gjennem niggerbyen og ind i de trange gater, hvor boardingshusene har en aapen favn for sjøfolkenes dollars . . .

Men den gule automobil var dens overmand. Dens lydløse Minervamaskine drev den frem med en svimlende fart. Kun en svak susen under torpedodækket fortalte om maskinens arbeide . . . Uten vanskelighet naadde den op i høide med flygtningen.

Huysmann vendte sig langsomt. Hans dorske øine var som dyppet i blod, og hans gule tænder stak frem under de tynde læber. Han saa ind i fire revolverløp som søkte efter ham bak glasruterne. Han kastet sig ned . . . og kulerne sang forbi ham . . .

Da lød der et skarpt knald fra sporvognen, og chaufføren i den gule automobil slap rattet med et dumpt skrik . . . hans hode sank forover, mens hans hænder instinktsmæssig famlet efter gearstangen . . . Maskinen stanset, og sporvognen ilte atter videre mot San Fran- ciscos indre . . . Den svinget om et hjørne, stanset litt, og Fjeld sprang av. Huysmann tok sin lille kuffert, satte farten op igjen, rev haandtaket med sig og tumlet ut, mens den enslige vogn paa egen haand fortsatte sin larmende vandring ind i byens hjerte.

Det var en trang gate like ved det store torv. Ikke et menneske saaes paa lang vei. De to flygtninger gik rolig ind i nærmeste port.

De behøvet ikke at vente længe. Automobilen hadde igjen faat fart paa sig, den suste om hjørnet, — nu sat Guichard selv ved styret, og i hans kjølvand kom en politiautomobil med en række velbevæbnede detektiver.

— Idioter, mumlet Huysmann hæst, mens han knuget revolveren i sin haand. Ingen tænker paa at slaa av elektriciteten.

— Det er den vanlige menneskelige kortslutning, sa Fjeld. De kommer til at jage vor sporvogn tildøde . . . Jeg skulde gjerne se enden paa den jagt . . . Guichards kamp med et fantom . . .

— Aa, jagten er ikke endt med det, sa Huysmann mørkt og trak pusten tungt. Jeg kjender Guichard. Han gir sig ikke, før han har faat blyet mellem tindingerne. Naar han merker, at jeg har lurt ham, vil han støve efter mig i hvert eneste hul. Han vil sende hele Pinkertons bande paa mig. Nei, Jaap van Huysmann kommer ikke levende ut av San Francisco! Men der skal bli en liten smuk kirkegaard omkring ham. Stol paa det! . . .

Fjeld saa bevæget paa ham. Hollænderen hadde lænt sig op til muren og lukket sine øine. Der var kommet en træt rynke om hans mund.

— Hør her, dr. Fjeld, fortsatte han langsomt. Jeg antar, at vore veie skilles nu. De har faat skikkelighets-djævelen i kroppen. Jeg forstaar det og respekterer det. Det var engang, jeg hadde slike anfegtelser, — jeg ogsaa. Mine hæderlige og ærbare forfædre har ofte ropt til mig fra sine grave. Men det har aldrig rigtig passet sig. Og nu da jeg er blit chef for en bande av Europas fineste kriminalister — paa den anden side av loven — forstaar De, at det ikke gaar an at omvende sig — slik som min frænde digteren i Paris. Men jeg har et litet svakt punkt . . . Og nu da vi staar her i et ukjendt portrum i en ukjendt by, kan jeg gjerne si det: Det er min mor, en gammel, fattig enke i Harlem. Hun faar aldrig se mig mere. Hvis De skulde slænge indom der før eller senere, vil De da besøke hende og hilse hende fra mig . . . og si hende . . . ja, De forstaar . . . lyv litt sammen om mig . . . noe godt . . . og fortæl hende ialfald, at hun har været den eneste kvinde i mit liv . . . for det er sandt! . . .

Og saa faar vi vel skilles. De gaar til eventyret, og jeg fortsætter videre, hvor jeg sidst slap . . . . Skulde De skifte sindelag, saa træffer De mig i Bashwells Street 1059 eller — paa likhuset . . . Farvel! . . .