Guldaaren/Kapittel 18

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 129-135).
XVIII.
DEN FREMMEDES SYN


Atlanteren sov.

Graat og tungt laa det store hav og løftet sig dovent paa lange, seige dønninger. Sjø og himmel løp sammen i en mat, vak linje. Det var ikke klart, og det var ikke disig. Over det hele laa den jevne graahet, den solløse ro, som er Atlanterens særkjende en sommerdag. Ingen fugler fulgte det store skib, som kløvet bølgerne, Ingen havdyr brøt de farveløse speillinjer. Ingen hvite seil eller rykende skorstener saas. »Vinland« var forlængst ute av Liverpoolkursen og gik nu sin ensomme vei mot øst.

Paa det øverste dæk sat to mænd og nøt tausheten. De hadde fundet sig en fredelig plads langt borte fra det almindelige skvalder, og kvindernes jevne glam naadde kun deres øren som en fjern susen. Røken fra deres cigarer slynget sig bak dem som lange, blaalige serpentinetraade . . . De kjendte ikke hverandre, disse to mænd. De hadde aldrig set hverandre før. Men en instinktiv sympati hadde rystet dem sammen,—utenfor flirten, dansen og bridgen.

—Er det længe siden, De var hjemme? spurte den ene efter en lang tids taushet.

Fjeld saa forvirret op. Hans sjæls traadløse bølger fløi foran ham.

—Det er et par aar siden, sa han.

—De længes tilbake?

—Ja, sa Fjeld, jeg længes forfærdelig . . .

Den anden smilte.

—Hør, sa han, jeg er litt av en psykolog og plager andre med mine iagttagelser. Tillater De, at jeg taler frit til Dem?

—Værsgod!

—De længes ikke til Norge, til fædrelandet, naturen der . . . til det smukke, borgerlige samfund . . . ikke sandt? . . De længes ikke til alt det usle smaasyn, til de daglige pirkerier, til alt det ildelugtende bygdepræk, som smigres med navnet politik . . . Heller ikke længes De til reaktionen derhjemme, til formynderiet og skjermbretterne . . . til de trange muldvarpegange, hvor de smaa ærgjerrigheter roter og stræver, . . . Si mig, har jeg ikke ret? . . . Nei, De længes efter to blaa øine og to kjærlige arme . . .

Fjeld nikket.

—De ser godt, sa han.

Den anden lænte sig imot ham.

—Det er mit hat til det samfundsmæssige vanegjængeri, som har lært mig at se, hvisket han indtrængende. Det er min foragt for organisationen — min avsky for den forfærdelige jagt, som nu i vore dage drives mot individets ret — der har drevet mig og Dem ut . . . Vi er ensomme fnugg, som flagrer hit og dit. Der er ingen vei aapen for os, — for vor skapende evne, vor fantasi, . . . det maatte da være ute i eventyret eller forbrydelsen.

Fjeld kastet et hurtig blik paa sin fælle. Det var en merkelig mand at se til. Hans ansigt var overordentlig litet. Det bestod næsten kun av to flammende øine, der brændte som kul, og en stor uttryksfuld mund.

—De talte om en jagt, sa han.

—Ja, avbrøt den fremmede med en rivende hurtighet. Jagten paa menneskets fri tanke, paa jeg’ets utfoldelse. Ser De ikke, hvor alt personlig initiativ sprænges av demokratiets hunde . . . Vi blir alle nødt til at tænke indenfor organisationens indhegninger, der findes ikke mere enkeltmandstænkning, men massetænkning . . . Sammenslutningerne tænker for alle, foreningerne sørger for den aandelige forpleining, partierne greier med politikken, . . . og foran gaar demokratiets klappere og jager os ind mellem de andre dødsskræmte dyr . . .

De mater os med sine firkantete doktriner . . . De forstaar ikke, at det kun er av livet, man kan lære. Derfor maa man baade i den enkeltes opdragelse og i samfundets ordning ha mindst mulig av skjermbretter, formynderskap og forbud. Samfundets maal er at organisere friheten . . . . Spencer har evig ret . . . . Men hvad gjør de moderne samfundsmonomaner? De organiserer trældommen. Tidens tyranner er organisationen. Og vet De, hvad den bevirker? Jo, den sløver sindene, den knækker de svake, og den hidser de sterke, de bedste blandt os, til en reaktion, som vender front mot samfundet . . . Vor bedste ungdom gaar tilgrunde, . . . den hidsigste ekspansionslyst faar utbrudd paa omraader, som ligger utenfor nettene . . . eller langt borte i eventyret . . . Ja, trangen til at hevde sig selv kan drive den klokeste ungdom ind i den vildeste forbrydelse eller i vanvid . . . Denne selvhevdelse kan en dag bli en sygdom blandt vore unge mænd . . . De er jo læge. Har man ikke en sygdom, som herjer især blandt unge, høitstræbende ynglinge: »dementia præcox«? . . . Mon ikke denne sindslidelse er et produkt av den moderne samfundsorden — naturens egen, automatiske reaktion mot den vold, som samfundet øver paa vor frie tanke . . . Der er ingen flugt over livet mer. Ingen spænding . . . og fremfor alt ingen fantasi. Vi proppes av den sletteste virkelighet . . . Se paa vor literatur: den er en andedamsidyl.

—Er dette ikke en overdrivelse?

—Jo, selvfølgelig. Men nu skal man ikke ha lov til at overdrive engang, uten at en eller anden organisert nivelleringskomite kapper hodet av en . . . Ja, selv russen skal nu knegtes og politiforvaltes, fordi de er frække nok til at velte et par bænker i et offentlig anlæg . . . Vi har ikke humør til nogetsomhelst . . . ingen overbærenhet . . . ingen forstaaelse . . . . vi drikker vand og sliter op kontorkrakker, . . . og livet skal forgraas og avfarves som denne Atlanter, hvor hav og himmel velter sig sammen i en eneste uhyrlig ensformighet . . .

Den fremmede trak pusten tungt og faldt tilbake i sin taushet. Han lukket øinene . . . . Fjeld hævet sig litt i stolen . . .

—Jeg tænkte engang som Dem, sa han. Det er ikke saa længe siden. Men jeg har lært mig av med at tænke — ute i den verden, hvor alle menneskets urfornemmelser lever sit skjønne utvungne liv. Jeg har i to aar været en landflygtig eventyrer, som har levet paa surrogater. Jeg har flakket fra sorg og savn til eventyrets helligdomme i urskogen. Paa dødens terskel har jeg staat de hundred ganger, men farerne gav mig mit livsmod igjen, de slettet ut, hvad der sved dypest i mit sind . . . Jeg har glemt at ærgre mig, jeg har begravet min misfornøielse. Jeg har, hvad jeg kræver av livet. Og ingen skal mere krydse min vei . . . For mig er nu livets maal at leve for dem jeg elsker, og det jeg elsker . . . Sandelig, der er en verden utenfor organisationerne.

—Og hvad er det for en verden? spurte den fremmede litt spotsk.

Et hjem, sa Fjeld rolig.

Den fremmede nikket. Der var kommet et drømmende uttryk i de store øine.

—Maa jeg prise Dem lykkelig, sa han enkelt. De er paa veien til kjærligheten, og jeg er paa veien til hatet. Vor kurs er forskjellig. Men jeg tror, at det er den samme kraft som driver os . . .

—Hvad mener De?

—Det er fantasien i vort hjerte. Ilden i vort sind. Nu er det massen, som styrer aanden. Men engang vil det bli aanden som styrer massen. »Mens agitat molem« . . . De har været længe borte, dr. Fjeld, og har ikke set den forfærdelige sociale kamp, som nu har kulminert med den internationale storstreik. Det var organisationshumbugens sidste vældige krampetrækning. Nu er linen løpet ut. Virkelighetsfraseriet har uspillet sin rolle. Det graa matrikkelvæsen har set sin bedste tid . . . En ny romantik er under opseiling. Da blir der plads for den store, vidunderlige forening mellem videnskap og mystik, mellem fornuftens kundskap og hjertets længsler. Vi kræver sol over menneskets tanker, . . . vi kræver fest over livet . . . Se! . . .

Den fremmede strakte hænderne ut i ekstase mot øst, hvor det graa skylag i et overmodig lune av naturen splintredes av solens lanser . . .

Langt nede mod havbrynet steg der frem i morgenlyset en klippe, som høi og mægtig hævet sit brede bryst mot Atlanteren.

Det var St. Kilda.

Og solen brøt ind over »Vinland«s jernsider og kaldte alle frem i den unge, straalende, solsitrende dag . . .

Den fremmede mand reiste sig og blottet sit hode. Sa bukket han for Fjeld og slentret forover. Han gik helt frem til baugen, og der blev han staaende, som om han vilde favne hele den nye aandens solverden, som tindret i hans sind.