Fridtjof Nansen (1932)/I Bergen 1882-87
Straks Nansen kom hjem fra Vikingferden, var der tilbud fra professor R. Collett om han vilde bli konservator i zoologi ved Bergens Museum. Den tyveårige unge mann hadde ennu ikke prestert noget videnskapelig verk; men Collet hadde nu engang fått en slik sikker tro på hans evner og vilje.
Lederen av museet var den berømte dr, Danielsen, en fremragende zoolog, en høit begavet, original og varmhjertet personlighet.
Han var en personlighet av rette arten — som arbeidschef og som venn — overfor en natur som Fridtjof Nansen. Han forstod snart hvad der bodde i den lange lyse kjempen med det storskårne ansiktet og de sterke øinene.
En skulde tro det blev en vanskelig overgang fra det friske friluftsliv med bjørnejakter og spenninger til et stille inneliv på et laboratorium, fengslet til et mikroskop, men den videnskapelige forskertrang var sterk i ham.
l^lan nådde vxrt sterkt draget til astronomien og matematikken, lor med teleskopets store se-glass å forfølge klodene gjennem verdensrummets oseaner. >Nu, i verdnene under mikroskopet, øinet han det store i det små, ante han en veldig verden av ukjent, av gåter og opgaver likeså spennende å forfølge som nogen bjørn i ismarkene.
Det er selvfølgelig ikke småopgaver, passende for en nybegvnner, men de største og vanskeligste han kaster zig over, og hvad han i den korte tid av fem år har Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/43 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/44 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/45 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/46 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/47 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/48 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/49 som en far. Hans samaritanarbeide for de spedalske og for mange andre har sikkert ikke latt den unge Nansen uberørt.
Holdt hadde også sterke litterære interesser. l hans store boksamling var cien norske og den danske gullalderlitteratur fyldig representert, særlig Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Holdt leste gjerne disses verker høit om kveldene, og ingen var mere optatt og grepet enn Nansen.
Det er eiendommelig for disse to menn, at deres vennskap var ganske überørt av deres forskjellige forhold til religion og kirke. Den høie idealitet og sterkt utvik* lede menneskekjærlighet som besjelet begge i deres yrke, skjøv det religiøse spørsmål i bakgrunnen. Kjærlighetsbudet var for Holdt det centrale i kristendommen, og her fant han noget beslektet noB Nansen, som han håbet vilde utvikle sig sterkere og sterkere. Derfor gledet han sig så inderlig over Nansens samaritangjerning overfor krigsfanger og flyktninger og hungerens ofre.
Bergensårene, ikke minst livet i Holdts hjem, har hatt mer å si for Nansens utvikling enn vi hittil har tenkt. I brever til Holdt lra de senere ar finnes ofte sterke uttrykk for takknemlighet for den uforglemmelige tid i det kjære hjem i Bergen. Nogen utdrag av disse vil best vise hvad Holdts hjem nar betydd for Nansen. let brev lra 1922 : «I to trofaste gav mig et så godt, trygt hjem, var alltid så elskelige og er uadskillelig knyttet sammen med noget aV det beste og skjønneste i et ofte omflakkende og slitsomt liv.
Du taler om mitt virke, men om det som så meget annet i mitt liv, hvis det har bragt noget godt, har vel både nun og du eders store del, for de mest grunn leggende år i mitt liv levet jeg jo sammen med eder to, og da fikk jeg så mange av de beste inntrykk inn forlivet.»[1]
Slik holdt han forbindelsen vedlike med sitt kjære bergenske hjem, ikke minst i de senere år. Holdt døde i det samme år som Nansen, i november, 85 år gammel.
Fra dagboken, efter et ophold i Bergen i 1904:
«Hvad kommer det av, at når jeg hører vakker musikk, eller drømmer mig bort i skjønnhetsriker, så blir det til en skjærgård vestpå efter solnedgang; havet blankt som et kobberspeil, luftige blå holmer svømmer langt ute i kobberet, og himmelen hvelver sig høi og klar med gullbremmede solskyer, selv bæres jeg sakte på drømmebølgene ut mot de svømmende eter*riker, og all jorderik svinner bort, — bort —.»
Efter 16 år gjenså han stedet: «men ditt alveland, det fant du ikke.»
Nei, det var ikke der lenger, men i hans sinn levde det; Welhavens dikt og Kjerulfs toner, gjennem Evas røst, kunde kalle det frem, ungdommens alveland fra Bergens- og Florøykysten.
- ↑ Efter optegnelser og brever meddelt forf. av deres venn overlærer R. Hille i Bergen.